Peter Parker har problemer med sitt sivile liv, og bestemmer seg for å slutte å være Spider-Man.
Den første filmen var en helt ok film. Problemet med den filmen var hovedfienden, Green Goblin. Dette var en skurk som ikke fungerte optimalt de første visningene, men etter noen gjensyn har jeg akseptert ham mer enn jeg først gjorde. Jeg ble virkelig glad når Doc Ock ble den nye fienden til Spider-Man i Spider-Man 2. Jeg har aldri vært en stor tegneserieleser, men jeg husker godt denne skumlingen fra tegneseriene og tegnefilmene.
Det som gjør denne filmen virkelig bra er at hovedfokuset er på Peter Parkers kamp med det å være superhelt, og konsekvensene dette får i det sivile liv. Kampen mot Doc Ock blir bare en liten historie, og er faktisk ikke interessant i det hele tatt. Det er Peter Parker mot Spider-Man som er interessant. Hvem vil han være?
Actionscenene er mye bedre enn den første filmen. Her er det enda mer spektakulært, og det er virkelig bra laget. Noe som irriterer meg er kjærlighetshistorien mellom Peter Parker og Mary Jane Watson. Hva han ser i dette billige ludderet skjønner jeg ikke. Husker ikke hvor mange menn hun hadde i den første filmen, men det var mange. Og man blir ikke betatt av det heroinsløve blikket til Kirsten Dunst heller. I en scene kan hun være ganske søt, mens i neste scene ser hun ut som en tung rusmisbruker.
Det er også noen gode scener der det blir mye god selvironi når det gjelder Spider-Man. Når han må ta heisen er ubetalelig, og ikke minst når han forsøker å bli Spider-Man igjen. I’m back, i’m back. Oh, my back! Herlige scener som virkelig gjør denne filmen annerledes enn andre superheltfilmer.
Spider-Man 2 er en mye bedre film enn den første, og det er takket være historien. Actionscenene er større og heftigere, og det er mye god selvironi her. En av de beste superheltfilmene som er laget.
