Ok, you’ve had your fun. I’ll give you one more chance, and if you don’t clear out now, there’ll be real trouble. I mean it.
Straw Dogs var en film som var forut sin tid med voldtekt og en eksplosiv slutt det oser klasse av. Dessverre er dette nok en film som blir for lang. Det skjer svært lite den første timen, ting tar seg opp når det gjenstår førti minutter, da får vi servert noe av det mest spennende og beste jeg har sett på film. Alt er så gjennomtenkt og detaljert, nerven er til å ta og føle på, dette kalles spenning.
Den første timen er litt merkelig med en kvinne, Amy Sumner, som oppfører seg som en billig og kåt tenåring. Det virker som om hun er evneveik, noe galt er det med henne. Voldtekten er ikke særlig brutal sett med dagens øyne. Men det verste er at det virker som om Amy Sumner liker voldtekten, selv om det kanskje også er hennes forsvarsmekanisme som slår inn.
Rollefigurene er harde i formen, de er vanskelig å like. Alle har sine feil, og man føler kulden fra ekteparet Sumner når de utveksler dialog. De passer ikke i sammen i det hele tatt, de er selvopptatte og lite sympatiske.
Skurkene i filmen er herlige typer. Alkoholiserte bygdebomser uten hjernekapasitet er grusomt i virkeligheten, men i filmer har du i det minste noen å hate. De er enkle, men de er mange, og blir da mer truende. Det hjelper også at Dustin Hoffman er en liten type i virkeligheten, men de kødder med feil mann når matematikeren våkner til live. David Sumner er lei av å bli herset med!
Det er synd at den første timen er så død som den er, men man får betaling hvis man holder ut. Det oser høy klasse av slutten, meget høy klasser der man har god oversikt og noen fine scener der skurkene får sitt.
