Sinte kvinner.
Bilde: 2.35:1
Lyd: Engelsk DTS-HD Master Audio 5.1
Vi følger en yngre kvinne som blir medlem av en kvinnebevegelse som ønsker å ha rett til å stemme i Storbritannia.
Suffragette er regissert av Sarah Gavron, og i hovedrollene finner vi Carey Mulligan, Ben Whishaw, Brendan Gleeson og Helena Bonham Carter. Filmen er delvis basert på sanne hendelser.
Jeg merker at jeg i det siste året har begynt å bli kvalm av veldig mange av Oscar-filmene som blir laget. Suffragette er nok en Oscar-film man kan bli litt kvalm av. Historien er viktig, men selve filmen lukter det Oscar-agn av.
Kvinnene i filmen blir underveis til terrorister som bomber postkasser og hus. Det er fælt å si det, men jeg elsket scenen der politiet banker opp kvinnene, jeg lo godt da. Nå skal det sies at jeg støtter kvinnene fullt ut, men de irriterte meg i denne filmen, så de fortjente litt juling. Deilige saker det der!
Protagonisten irriterte meg voldsomt. Hun har et barn og hun er gift. Hun velger å ofre sin familie for å gi sin støtte til kvinnebevegelsen. Hun har fått nok!
Det som irriterte meg med protagonisten er at siden hun har en familie, og spesielt er mor til en yngre gutt, så bør hun først og fremst fokusere på sin familie og spesielt ungen sin. Den dagen ungen har blitt voksen og klarer seg selv, da kan hun gjøre som hun vil. Men i Suffragette viser det seg at hun er en ganske ubrukelig mor som ikke burde hatt denne ungen i det hele tatt. Jeg skjønner hennes frustrasjon og hennes kamplyst, men noen ganger må man bare velge det som teller mest der og da, og det er selvfølgelig ungen. De eldre, lite attraktive kvinnene får påta seg jobben med å kjempe for kvinners rettigheter, ungene har flyttet ut og sex vil ingen ha med dem.
Ellers blir det sår filmmusikk, mange mindre pene kvinner og filmen har også en veldig tam energi. Etter 15 minutter begynte jeg å kjede meg, og filmen blir ikke akkurat bedre underveis. Suffragette er en kjedelig og faktisk uengasjerende film som sterkt ønsker å vinne en Oscar. Jeg blir kvalm! Lag en skikkelig film der man føler med kvinnene, og der kvinnene ikke føles ut som Oscar-karakterer.
Bilde: 8/10 Lyd: 8/10 Ekstramateriell: 0/10
Bildet er klart og kornete og ikke særlig skarpt. Fargene er mattet ned, i mørkere scener blir bildet varmere, spesielt ansiktsfargene. Sortnivået er greit nok, men det er litt lyst. Suffragette forsøker å være mest mulig autentisk når det gjelder tidsperioden handlingen er lagt til, noe den lykkes med.
Dialogen er klar, men litt tynn i klangen. Lydsporet er ikke særlig aggressivt, men lydsporet klarer å fylle opp rommet med behagelig lyd under scener med større folkemasser.