There are millions of people in the world. And none of those people are as an extra, they’re all leads in their own stories.
Charlie Kaufman er kjent for de fleste filmkjennere. Dette er en mann med livlig fantasi. Først nå har han satt seg godt til rette i regissørstolen. Han har selvsagt skrevet manuset til Synecdoche, New York.
Å beskrive Synecdoche, New York er ikke lett. Jeg tror ikke jeg klarer det rett og slett. Den første timen byr på mye sort humor, før filmen blir alvorlig og trist. Jeg humret mye, for det er sært og Philip Seymour Hoffman kan man alltid stole på. Den siste timen blir alvorlig, og jeg datt helt av lasset. Kanskje det var derfor jeg syntes filmen ble kjedelig, for jeg skjønte fint lite hva som foregikk. Selv om jeg ikke skjønte bæret av filmen, satt jeg med en trist følelse. Rare greier, filmen skal selvsagt sees igjen.
Jeg er kanskje ikke den største tilhengeren av Charlie Kaufman. Jeg setter pris på sære filmskapere, men det er noe med filmene til karen som blir for langsomme for min smak. Jeg har også problemer med å falle for mange av hans rollefigurer, jeg klarer aldri å bry meg så mye om dem i det hele tatt. Han mangler genialiteten til Takseshi Kitano, den mannen er også treg, men han har noen ville og absurde scener som en alltid vil huske.
