Korea krigen starter, og to brødre blir ufrivillig vervet som soldater. En av dem må bøte med livet.
Frem til nå har Platoon vært min favorittfilm i denne sjangeren. Men Taegukgi aka Brotherhood har overtatt den tittelen. For maken til film skal du se lenge etter. Filmen tar for seg to brødre som betyr alt for hverandre til krigen bryter løs. Vi ser de sklir fra hverandre, da storebror Jin-tae gjør alt for å få en medalje som kan frita hans lillebror for videre tjeneste. Men lillebror Jin-seok vil ikke at hans storebror skal ta slike sjanser for at han skal slippe unna.
Der Saving Private Ryan bommer på historien men imponerer med slagscenene, klarer Taegukgi begge deler. Slagscenene er veldig bra laget, og man skulle ikke tro at denne filmen kostet bare 120 millioner kroner å lage. Selv om det er gode kampscener her, er ikke det filmens sterkeste side. Det er historien om brødrene som er juvelen her. Vi har en av de beste skuespillerne i sin generasjon Dong-Kun Jang som spiller storebror, og denne mannen skuffer aldri! Kjemien han har med Won Bin som spiller hans lillebror Jin-seok er rett og slett utrolig, og det kan egentlig sies om alle skuespillerne i denne filmen. Det er ikke en som gjør en dårlig prestasjon. Det føles ikke ut som om de spiller i det hele tatt, alle sammen har en fantastisk tilstedeværelse som er litt vanskelig å beskrive.
Taegukgi aka Brotherhood er den beste krigsfilmen jeg har sett. Det er ikke mange som kan følge den når det gjelder historie og skuespillerprestasjoner. Jeg må til slutt nevne den siste scenen med den gamle karen som er en av brødrene. Jeg vil ikke røpe for mye, men den scenen får de hardeste til å gråte. Han spiller så bra i den scenen. Når vi tidligere har sett hva de to brødrene betydde for hverandre, så er den scenen noe av det mest emosjonelle jeg har sett i en film.
Utvilsomt en flott og mektig krigsfilm. Men dessverre må koreanerne søle det litt til med i overkant mye melodrama etter min smak… Ga den vel 8 av 10 i sin tid. Den har samlet støv i dvd-hylla noen år nå, og vurderte faktisk å se den på nytt igjen for noen uker siden. Det er jo alltid et positivt tegn.
Drama er spesialiteten til sørkoreanerne ja. Men her følte jeg ikke at det ble for mye heldigvis. Det er muligens en scene som ikke klikker helt, og det er når brødrene møtes igjen. Får da være måte på hvor flaks yngstemann har oppover fjellet.
Men det blir for mye sjangerblanding der det blir litt drama, litt komedie og litt action i Sør-Koreanske filmer. Ødelegger veldig mange filmer med denne sjangerblandingen. Men lykkes dem så er det ikke mange som følger etter.
Verste eksempelet jeg har sett er Sex Is Zero. Kanonbra komedie den første timen før det blir abortdrama resten av filmen. Da går for langt!