En gambler som er flink i å jukse er ute etter hevn etter at han ble lurt av noen som sto ham nær.
Jeg likte den første filmen, den hadde sine problemer, men den var underholdende. Tazza: The Hidden Card er dessverre ikke like god som den første filmen.
Problemet med Tazza: The Hidden Card er at alle karakterene er selvopptatte og usympatiske. De jukser når de spiller kortspill, de tenker kun på seg selv, men filmen forsøker å gjøre protagonisten til en snill person bare for at han blir forelsket i en kvinne som også er en gambler. Det fungerer ikke i det hele tatt.
Og så har vi problemer med kortspillet de spiller. Jeg forstod ikke reglene i den første filmen, og jeg forstår heller ikke reglene i den andre filmen. Hvorfor kan ikke filmen i det minste forklare oss reglene, er det så vanskelig?
Dette er en lang film, spilletiden er på rundt 150 minutter. Etter 90 minutter følte jeg meg lei og trøtt, for det er ikke så underholdende å sitte og se på at alle spillerne jukser når de spiller kortspill. Det er ikke bare juksingen som gjør det uengasjerende, noen av karakterene skifter for ofte side, mot slutten så blir det bare idiotisk og helt unødvendig. Følelsen jeg satt med var at personen som skrev manuset trodde at han var veldig smart, men kom igjen, du kan vel bedre enn dette?
Jeg ble ikke imponert over Tazza: The Hidden Card. Det er en veldig lang film, jeg brydde meg ikke om noen av karakterene og jeg likte heller ikke at filmen forsøkte å blande inn mer alvor, mer kan jeg ikke si for da vil jeg røpe for mye av handlingen.
Som jeg sa i starten av anmeldelsen, jeg likte den første filmen, men jeg kan ikke se at noen som likte den første filmen vil synes at Tazza: The Hidden Card er en bedre film. For resultatet er en rotete film, og en virkelig lang film.
