Now cowboy the fuck up!
Tears of the Sun er en undervurdert film som treffer blink der Saving Private Ryan og Blood Diamond feilet. Der Saving Private Ryan hadde en idiotisk historie som ikke rørte, klarer Tears of the Sun helt det motsatte. Der Blood Diamond aldri ble mørk nok, gir Tears of the Sun deg noen skikkelige slag i trynet, spesielt når soldatene skal redde en landsby midtveis inn i filmen. Tears of the Sun er ikke en grafisk film, men det er en scene som brenner seg fast i minnet her. De fleste vet hvilken scene jeg mener.
Dette er mer en dramafilm i en krigssone, enn en renspikket krigsfilm med kuler som flyr høyt og lavt. Først mot slutten smeller det. Det er realistisk, det er hardt og brutalt, men pokker meg også vakkert for en som sitter i stolen og har lydanlegget på full guffe. Regissør Antoine Fuqua kan være stolt over seg selv. Man blir med inn i jungelen, følelsen av å selv bli skitten er til stede og kamerabruken er perfekt. Alt er oversiktlig, det er alltid viktig.
En film som må sees og høres på Blu-ray disc. Ikke nok med det har den en historie som engasjerer, jeg skjønner ikke hvorfor Tears of the Sun fikk en så lunken mottagelse.
