Who knew I was attending a kiddie party?
Her har vi nok et eksempel på hvorfor ikke kjente slåssspill burde filmatiseres. Tekken-universet har ikke noe å gjøre på det store lerretet, men selvsagt skal kua melkes så hardt som overhodet mulig.
Jeg var så uheldig at jeg så den dubbede versjonen. Jeg byttet litt over til japansk tale, men selvsagt gadd jeg ikke å finne underteksten da mediasenteret ikke klarte å hente undertekster til denne drittfilmen. Det er en god grunn til at man alltid skal høre på det originale lydsporet, for fy faen den engelskspråklige dubben er noe av det mest livløse jeg har hørt! Jævla amatører, jeg har ikke ord for hva jeg føler om den grusomme dubbingen, men så skal det sies at det er ikke det som ødelegger filmen.
Problemet med Tekken: Blood Vengeance er de kjedelige rollefigurene, det ikke eksisterende manuset og tungt tilbakestående mennesker som står bak filmproduksjonen. Animasjon og kampsport har alltid vært kjedelige greier, og når vi følger to slitsomme jenter som ikke er sjarmerende eller søte, og dialogen er skrevet av sikkert noen 5-åringer, da brenner det under føttene mine. Dialogen er grusom, historien er elendig, se for deg kortfilmene fra spillene, bare at en kortfilm varer i 90 minutter. Skremmende? Det kan du banne på!
Tekken: Blood Vengeance er noe av det dårligste jeg har sett i år. Det er utrolig å se at noen klarer å lage en så dårlig film, en film som forguder klisjer og dumskap. En våken hjerne vil riste på hodet når de ser dette makkverket, en skadet hjerne, ja, hva vil en skadet hjerne tenke om denne filmen?
