Whisky redder liv.
Vi følger noen personer som har fått samfunnsstraff. Hovedpersonen er en nybakt far, men familien til hans kjæreste vil ikke at han skal ha noe med datteren og ungen å gjøre i det hele tatt da de mener han er en stor taper. Protagonisten har også fått trøbbel med en gjeng som er ute etter hevn, så nå ligger han tynt an da de er ute etter blodhevn og han kan ikke ta tilbake ellers venter en lang fengselsstraff. Men så oppdager han whisky, og whiskyen kan kanskje forandre hans liv.
For det første så må man ha på undertekst når man ser denne filmen. Jeg hater britisk engelsk gatespråk, det er noe det styggeste som eksisterer ved siden av det thailandske språket. Jeg fikk lyst til å slå inn trynet på protagonisten som er en evneveik taper, det kan man si om alle de som soner samfunnsstraff i filmen. Dette er tomme og dumme null som heller burde drepes, parteres, kvernet opp i en kjøttkvern og servert som dyremat.
Selv om man i starten føler at dette er en typisk britisk film om taperne i samfunnet, så forandrer filmen totalt retning og atmosfære når den forvandles til en kuppfilm. Den er litt overalt med tonen, spesielt etter at protagonisten får smake litt whisky. Da er det tid for et lite kupp som kan redde hans fremtid. Det virker ikke som om regissøren vet helt hvilke type film han vil lage, en skikkelig mørk film eller en tomsete kuppfilm.
Det er vanskelig å like en film som dette når nesten alle de sentrale karakterene er noen evneveike tapere. Protagonisten er voldelige og har ødelagt en uskyldig persons liv, men det glemmer filmen etter whisky-smakingen. Jeg glemte det ikke, jeg fant protagonisten ufyselig og kvalm. Jeg håpte på at de i gjengen som var ute etter ham, ville få tak i ham og skjære over strupen hans. Jævla taper!
