En filmstjerne som spiller i stumfilmer, får problemer når skuespillerne begynner å snakke i filmer slik at alle kan høre hva de sier. Det er en kommende stjerne som forsøker å hjelpe ham, men han er så høy på seg selv at han tyr heller til alkohol og selvmordsforsøk enn å motta hjelp.
Jeg har aldri sett en eneste stumfilm, så da kunne jeg like godt starte med Oscar-vinneren, The Artist. Men dette ble for meg en litt kjedelig opplevelse. Historien er enkel, men jeg klarte ikke protagonisten og hans oppførsel. Dette er en stjerneskuespiller som møter veggen, han digger seg selv, da er det selvsagt morsomt å se at han møter veggen. Fyren er så uspiselig, folk rundt ham, spesielt skuespillerinnen, gjør alt for å hjelpe, men han er så jævla stolt og han har så høye tanker om seg selv at det er umulig å like denne karakteren.
Det beste med hele filmen er hunden, hunden stjeler showet. Ellers blir det for mye klaging og syting og fokus på negative ting. I starten blir det for mye glede, jeg holdt på å kaste opp av all livsgleden man fikk se i den første halvdelen. Men så senker mørket seg over vår protagonist og filmen blir repeterende kjedelig.
At en film som The Artist vant Oscar for beste film sier vel det meste om Oscar-utdelingen. Drit og dra med hele Oscar-utdelingen og det latterlige opplegget. På tide å legge ned hele dritten! Er vel ikke så mange som lenger bryr seg om det pisset der!
