Dykking og delfiner.
The Big Blue er en merkelig film med ditto atmosfære. Jeg så den forlengede utgaven, noe som kanskje var litt dumt, for filmen ble for lang. Mange av scenene blir for lange uten for mye innhold, og det var flere scener som også var unødvendige her. Derfor så jeg nok feil utgave.
Det største problemet med The Big Blue er rollefigurene som er dumme og endimensjonale. For meg så virket det som om de to fridykkerne begge hadde fått hjerneskader, men ting tyder også på at Jacques Mayol hadde en form for autisme da han ikke forstod andres følelser og hadde et merkelig forhold til delfiner. Jean Reno er forresten skikkelig ekkel som dykkeren som ligner på Harry Potter, men god er han, den eklingen!
Historien er veldig enkel. Det samme er de to fridykkerne som jeg ikke klarte å ta alvorlig. Filmmusikken er dårlig, det hørtes ut som heismusikk. Med unntak av en morsom undervannsscene der de to kompisene er fulle, så stinker også humoren i filmen.
The Big Blue skuffet meg. Jeg forventet ikke en så forvirret film. Den er heller ikke særlig visuelt pen, det er ikke mange scener vi får se som finner sted under vann. Det her er en lang film med tomsete karakterer som kun lever for å drikke og konkurrere, resten av verden har de sagt farvel til. Jeg så kvaliteter her også, men jeg ble lettere forvirret over den skiftende atmosfæren som gikk fra komedie til nesten en grøsser med delfiner.
