We have their testicles in our hands, Twatt, and it feels good.
Regissøren som stod bak Love Actually, Richard Curtis, er tilbake med en ny film. Det er mye kjærlighet i The Boat That Rocked, men det er for musikken. Her finner man dumme menn og horete damer. Det handler om å leve livet, vise fingeren til myndigheter og knulle så mange damer som mulig. Man finner også kameratskap her.
The Boat That Rocked byr på noen morsomme scener, men humoren fant jeg meget forsiktig, det tok aldri helt av. Man finner to solide skuespillere i Philip Seymour Hoffman og Bill Nighy, men de må dele veldig mye skjermtid med en hel haug andre skuespillere som for så vidt gjør en god jobb. Jeg kommer ikke helt over å se en nesten naken utgave av Austin Powers og Harry Potter, bare en smellfeit utgave, Doctor Dave er hans navn. Jeg kommer sikkert til å få mareritt resten av livet nå, den ekle jævelen, men heldigvis spiller Nick Frost bra.
The Boat That Rocked er ikke den morsomste filmen, man får ikke noe sympati for noen av rollefigurene som lever livet og tenker kun på seg selv. Når det er sagt, er det noen fargerike rollefigurer i The Boat That Rocked, spesielt The Duke og Gavin Cavanagh er pokker meg geniale. Når jeg kom til å tenke på det, føltes humoren litt jordnær ut, det er denne duellen bevis for.
The Boat That Rocked er ikke i samme klasse som Love Actually, noe som blir en selvfølge når filmen kun består av selvsentrerte, kåte rollefigurer. Kampen mot myndighetene kunne nesten vært klipt vekk, for det ble for tåpelig på slutten når ikke myndighetene gjør noe for å redde besetningen. Det ville kostet mange jobben, så hvorfor legge så mye fokus på myndighetene når man ikke avslutter historien på en skikkelig måte?
