When you’re born in the gutter you end up in the port.
The City of Lost Children er en film jeg har utsatt lenge nå. Hvorfor, det vet jeg ikke. Men for oss som ser litt mer film enn gjennomsnittet, så pleier det å bli sånn at vi har noen filmer vi må se, men som vi ikke har lyst til å se med det første.
Regissører er Marc Caro og Jean-Pierre Jeunet. Jean-Pierre Jeunet er mest kjent for Amelie from Montmartre, Delicatessen og Alien: Resurrection. Han er en visuell regissør, og det merkes godt i The City of Lost Children. Visuelt er filmen en ren nytelse å se på, og jeg elsker hvordan Jean-Pierre Jeunet zoomer inn på ansiktene til skuespillerne i filmene sine. Det blir mer intenst på den måten.
Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, og førsteinntrykket mitt var at filmen var en mer moden barnefilm. Men underveis serverer filmen noen scener som blir litt for intense for yngre barn, og det ble halvveis barnefilm, halvveis voksenfilm. Underveis satt jeg med litt blandede følelser. Det var et tidspunkt i filmen der det gikk veldig tregt, men så setter The City of Lost Children opp tempoet og ser seg aldri tilbake.
Jeg følte at historien aldri engasjerte meg helt med drømmene. Det var kloningene og selve rollefigurene som var høydepunktet. Det er noen fantastiske rollefigurer med i The City of Lost Children som bare må oppleves.
Skuespillerne gjør en god jobb. Nå var det litt merkelig å se lekkerbisken Ron Perlman i en fransk film. Han gjør en grei jobb, det kreves ikke så mye av ham i denne rollen. Dominique Pinon er en artig skuespiller, og her er han strålende som kloningene.
The City of Lost Children byr på en fantastisk visuell reise og gode rollefigurer. Litt svak historie, og litt dødtid midtveis i filmen trekker filmen noen hakk nedover på karakterskalaen. Men The City of Lost Children er absolutt en film en må få med seg.
