The City of Violence (2006)

Politimannen Tae-su reiser tilbake til sin hjemby. En av hans bestevenner har blitt drept, og med hjelp av gamle barndomskamerater er han fast bestemt på å finne morderen.

The City of Violence er en film jeg har sett frem til i en stund. I 2006 er det denne, og ikke minst The Host som er de viktigste sørkoreanske filmene som er på min må se liste. Filmen har fått blandede kritikker, så jeg var litt skeptisk da jeg har hatt høye forventninger til filmer som har vært i samme sjanger. De fleste har skuffet.

Filmens hovedrolleinnehaver er Doo-hong Jung. Mannen er ved siden av sin skuespillerkarriere også kampsport/actionkoreograf i Sør-Korea. Han har vært med i filmer som Arahan, Fighter In The Wind, Taegukgi, Champion, Natural City og The Foul King. Han har vært med i mange storfilmer, og han er mest kjent for kampsportkoreografien og rollen han hadde i Arahan. Kafeteriascenen i Arahan er noe av det beste jeg har sett innen kampsportfilmer. Doo-hong Jungs kampsportkoreografi kan minne meg litt om Sammo Hungs kampsportkoreografi. Råskapen og energien er slående lik.

The City of Violence begynner veldig bra, og vil blir godt kjent med rollefigurene. Det som slo meg først var filmmusikken som er strålende. Mye akustisk gitarspill som passer ypperlig til scenene. Den første kampscenen i filmen har mange komiske elementer. Tae-su går gjennom sentrum av byen der han blir angrepet av breakdansere. Han prøver å unnslippe, og med et smil ser han en utvei. Det er flere veier han kan ta, men hver gang han velger en ny vei dukker det opp en ny gjeng. Guttegjenger, jentegjenger, ishockeylag og ikke minst et jævla baseball-lag! Som jeg har skrevet i andre anmeldelser finnes det nesten ikke en actionfilm i Sør-Korea der man ikke bruker balltre. Det er med en komisk vri fra regissørens side at han velger et helt baseball-lag. Genialt, og jeg gråt av latterkrampe.

Så kommer det som tok pusten fra meg. En lang kampscene på ca. 20 minutter! Det hele er som tatt ut fra den siste store kampscenen i Kill Bill: Vol. 1. Kampscenen i The City of Violence er faktisk bedre. To menn mot ca. 50-60 personer. Selv om det er rått og brutalt, klarer regissøren å blande inn komikk. F.eks. der de to kameratene åpner et avlukke, og finner to menn og to kvinner. De står og gliser etter å ha tatt knekken på rundt 30 menn, men plutselig åpner det seg flere avlukker nedover, og til slutt står det rundt 20 menn der. Ansiktuttrykkene til heltene i filmen er ubeskrivelig. De ber til slutt om en timeout i neste scene.

Skal jeg si noe negativt om The City of Violence er det at det blir litt tregt midtveis før helvete bryter løs. Filmmusikken er strålende, og sammen med blodig actionscener og gode kampscener er dette noe man ikke bør gå glipp av.

Kamerabruken er som tatt ut fra Kill Bill, og det er vakkert å se på. Det kan bli litt for mye nærkamper der kamera er zoomet for mye inn, men det gjør egentlig ikke så mye i denne filmen da den er såpass underholdende.

The City of Violence er en knakende god kampsportfilm når den først setter i gang.