The Collector (2009)

Feil sted, feil tid.

Jeg har alltid hatt et svakt hjerte for grøssersjangeren. Har sikkert mye med at jeg så mye i denne sjangeren når jeg var svært ung. Jeg ser alle sjangere, men jeg gleder meg ekstra mye til en grøsser som ser spennende ut. Sjangeren er jo passe utvannet, så jeg ender opp med å se mye dritt. Heldigvis viste det seg at The Collector hadde noe å by på.

En innbruddstyv opplever sitt verste mareritt når han oppdager at det er en gal drapsmann i huset. Problemet er at drapsmannen har satt opp fullt av feller i huset, så innbruddstyven kommer seg ikke ut. Samtidig har han litt samvittighet, så han prøver å hjelpe eierene av huset.

The Collector bød på noe nytt som jeg ikke har sett. Tenk fellene i Cube-serien, og du har The Collector, bare at vi har en gal drapsmann som setter opp fellene i huset. Jeg spilte et spill som het Spy vs. Spy på Nintendo når jeg var ung, The Collector er nesten på den samme måte med feller, bare at det er en person som setter opp fellene, ikke to personer.

Filmen starter tregt med forsøk på karakteroppbygging, noe som den ikke lykkes med. Når innbruddstyven bryter seg inn i huset begynner moroa ganske raskt. Drapsmannen er ikledd klær som hører hjemme i SM-miljøet. Hans øyne er store, han er en liten pervers type som liker å torturere og drepe. Og ikke minst er han en jævel til å sette opp feller som dreper.

Det er absolutt spenning å spore i The Collector. Det er selvsagt mye lusking, men det tar ikke lang tid før vi får servert blod og gørr. Det tar aldri helt av med litervis av blod, men volden er grafisk og effektene er gode. Noen av fellene er herlige, spesielt lim og syre, jeg synes skikkelig synd på katta. Det var en ekkel scene, jeg liker ikke dyredrap i film.

The Collector er en spennende film som endelig byr på noe nytt. Den stjeler selvsagt fra andre filmer, men kombinasjonen den leverer er et friskt pust i denne sjangeren.