Customize Consent Preferences

We use cookies to help you navigate efficiently and perform certain functions. You will find detailed information about all cookies under each consent category below.

The cookies that are categorized as "Necessary" are stored on your browser as they are essential for enabling the basic functionalities of the site. ... 

Always Active

Necessary cookies are required to enable the basic features of this site, such as providing secure log-in or adjusting your consent preferences. These cookies do not store any personally identifiable data.

No cookies to display.

Functional cookies help perform certain functionalities like sharing the content of the website on social media platforms, collecting feedback, and other third-party features.

No cookies to display.

Analytical cookies are used to understand how visitors interact with the website. These cookies help provide information on metrics such as the number of visitors, bounce rate, traffic source, etc.

No cookies to display.

Performance cookies are used to understand and analyze the key performance indexes of the website which helps in delivering a better user experience for the visitors.

No cookies to display.

Advertisement cookies are used to provide visitors with customized advertisements based on the pages you visited previously and to analyze the effectiveness of the ad campaigns.

No cookies to display.

The Echo (2004)

Feil leilighet.

The Echo er den andre filmen fra Filippinene jeg har sett. Dette er et meget fattig land, så det er nok ikke lett å lage filmer i dette korrupte landet. The Echo byr mest på en ekkel atmosfære uten å skremme for mye. The Echo er mest en psykologisk grøsser, oppbyggingen tyder på akkurat det, selv om det blir noen enkelte scener der en kvinne med langt, sort hår og en liten jente bruker velkjente virkemidler for å skremme seerne, uten helt å lykkes. Jeg har gått lei av denne type scener som dessverre ikke lenger er skremmende, det tror jeg de fleste er enige i.

The Echo har ikke de beste skuespillerne, men de gjør jobben sin sånn passe. Problemet med The Echo er en langsom oppbygging der det ikke er vanskelig å gjette på hva som foregår. Fortid og nåtid-formelen er også oppbrukt. Det er mange scener som prøver å bygge opp stemningen, men mange av disse scenene blir for lange. Spilletiden på rundt 110 er for lenge, i underkant av 90 minutter hadde vært mye bedre. Filmen hadde ikke blitt så kjedelig i noen av de lange scenene som aldri gir noe form for en skikkelig belønning.

En annen ting som irriterte var den dumme leieboeren som ikke flyttet ut. Han er en stolt, ung mann som også er en dum idiot når kjæresten vil finne en leilighet han og hun kan flytte inn i. Men neida, denne karen skal bo i en hjemsøkt, skitten rønne, som er mye av grunnen til at den ekle atmosfæren kommer frem. Skitne, gamle rønner med leiligheter pleier å skape automatisk en ekkel stemning, her lykkes The Echo med sitt leilighetskompleks med en gammel heis. Det ser skittent ut, og man må bare riste på hodet når den unge mannen blir værende. Hvor dum går det an å bli?

The Echo er en film som har sine kvaliteter, det er bare så synd at noen scener blir for lange og at det går sakte unna. Det verste jeg vet er når det banker på døren, og rollefiguren går sakte, sakte mot døren. Da vet man at regissøren haler ut tiden, for det er ikke så mye å fortelle i en film som The Echo. The Echo er uansett verdt en titt, nå må jeg selvsagt se nyinnspillingen også.

Leave a Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.