På tide å rømme.
Største problemet med The Escapist er at man ikke bryr seg om rollefigurene i det hele tatt. De er kriminelle, noen verre enn andre, og dermed bryr jeg meg lite om hvordan turen vil ende. De fleste mangler personlighet. Kun to av dem har snev av personlighet, det er selvsagt de to brødrene som er sjefene i fengselet. De er ekle og dumme der storebror bestemmer alt som foregår. Lillebror liker rumpehull og narkotiske stoffer.
Jeg irriterte meg over at det vekslet mellom nåtid og fortid. Mot slutten kommer en stor vending, da aksepterte jeg mer hvorfor det vekslet mellom fortid og nåtid. Det beste med The Escapist er vendingen som kommer mot slutten av filmen.
Skuespillerne gjør en grei jobb, men de har lite å jobbe med når rollefigurene ikke eier personlighet. Karakterdybde er også mangelvare. Det virker som om manuset er skrevet av en skikkelig amatør. Den eneste kreative ideen finner man mot slutten av filmen, resterende er platt med unntak av de to brødrene som lager helvete.
Liker du filmer der mennesker rømmer fra et fengsel, er The Escapist verdt å få med seg bare pga. slutten som er fin. Ellers har den for store mangler til å bli en suksess.
