Et rep rundt halsen.
Ingenting er deiligere å se onde mennesker dø. I The Executioner blander man hat og litt menneskelighet i kaoset når tre dødsdømte fanger skal henrettes. Det er 12 år siden sist noen ble henrettet i fengslet, og noen av fangevokterne er ikke klar for denne jobben.
The Executioner prøver å fortelle mye med sin korte spilletid. Noe kommer fram, man skjønner jo som et voksent menneske at dette er ikke lett for noen av fangevokterne, spesielt de som knytter bånd til enkelte fanger. Men fangene har valgt sin vei her i livet, og de må betale prisen. Jeg fikk heller ikke vondt av den gamle mannen, selv om filmen forsøkte sitt beste med søtladen musikk. Han gjorde noe forferdelig, han fortjener å dø, enkelt og greit. Å bruke skattebetalernes penger på denne type mennesker er kvalmende, det finnes nok av grupper som trenger disse pengene, mennesker som ikke har gjort andre vondt.
The Executioner var ikke en underholdende film. Den har sine poeng, men manuset er ikke godt nok. Fangevoktere har sine demoner og problemer i hverdagen, spesielt på jobb, som da ødelegger det sivile liv. Men alt er så halvhjertet i The Executioner. Det lukter latskap i en del scener, spesielt den nye fangevokteren som får problemer med sin kjæreste. De får lite skjermtid i sammen, her kunne man ha gjort så mye mer.
