I won’t tell him he’ll be the next Ernie Davis, because there’ll never be another Ernie Davis.
Å lære av historien er viktig. Selv om filmer som handler om fargede fotballspillere er vannet ut, dukker det opp i ny og ne noen filmer som klarer å gi det lille ekstra. Kampen mot hvite djevler er alltid vond å se på, og derfor er det alltid herlig når en mann har mot nok til å stå opp for seg selv og la kunsten han bedriver tale for seg selv.
Som de fleste filmer om fargede amerikanske fotballspillere er The Express basert på sanne hendelser som finner sted på slutten av 50-tallet. The Express er ikke en film som går i dybden på Ernie Davis. Det er den største svakheten til filmen, total mangel på karakterdybde. Her går det fort unna, men fremdeles kommer budskapet frem på en god måte. Det som skiller The Express fra de andre filmene er slutten. Slutten kom som en overraskelse, og dermed gjorde filmen enda større inntrykk da det ble sårt.
Rob Brown er ikke en ukjent skuespiller. Han har medvirket i noen større filmer med store skuespillernavn, men gjennombruddet har latt vente på seg. Det er ikke noe som helst tvil om at denne karen har det som trengs for å bli en stjerne. Utseendet, talentet og karisma har han. Han trenger nok en hjernedød popcornfilm for å slå igjennom.
Jeg er lei av filmer som er basert på sanne hendelser om fargede fotballspillere. Heldigvis ble jeg positivt overrasket over The Express.
Bra film, men hvorfor i helvete må de alltid putte inn en kjærlighetshistorie, dette er college, de er 17-20 år gamle de fire årene de går på college, alle knuller som kaniner i den alderen, kan vi ikke bare gå ut ifra at han knuller som en kanin men holde det unna historien, siden alt i alt er det ikke interessant for selve historien om Davis.