Et farlig spill.
Bilde: 2.40:1
Lyd: Engelsk DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
Vi følger en litteraturprofessor som har et stort problem, han er en elendig gambler. Det eneste han gjør når han gambler er å tape penger, og nå skylder han en sørkoreansk gangster og en annen farlig person en større sum med penger. Nå har han en uke på seg til å skaffe pengene han skylder, ellers går det galt for litteraturlæreren og hans nye kjæreste.
The Gambler er faktisk regissert av mannen bak Rise of the Planet of the Apes, Rupert Wyatt. Filmen er en nyinnspilling av en film med samme navn som kom ut i 1974 der James Caan hadde hovedrollen. I hovedrollene i nyinnspillingen finner vi Mark Wahlberg, Brie Larson, Michael Kenneth Williams og John Goodman. John Goodman viser forresten for mye hud, hele to ganger gjør han det. Jeg har respekt for ham som skuespiller, kroppen er en helt annen sak! Filmen ble ikke så varmt mottatt av kritikerne, og den gjorde det ikke særlig bra på kino.
Jeg kan skjønne hvorfor The Gambler ikke ble så godt mottatt. Problemet er at protagonisten i filmen er en merkelig selvdestruktiv mann som ikke setter pris på hvor lett han egentlig har hatt det i livet. Det virker som om han er ute etter å straffe seg selv, og han er heller ikke redd for å dø. Han gir blanke faen i alt og alle. Men når han faller for en elev i hans klasse, våkner han opp når noen truer henne på livet på grunn av av hans gjeld.
De fleste gamblingfilmer uansett hvor dårlig de er, pleier å være spennende når noen spiller for å overleve. Nå er det ikke så mange spill vi ser i The Gambler, det meste handler om hvorfor protagonisten er så selvdestruktiv og hatefull mot seg selv og andre. Man ser at han er deprimert, og han langer ut og forteller hva det er som plager ham i enkelte scener. Men det verste var at når han først åpner seg, husket jeg ikke egentlig hva det var som plaget ham. Det betyr jo at protagonisten i seg selv ikke er den mest interessante personen.
The Gambler er en type film man normalt sett ser kun en gang, det er ikke verdens dårligste film, jeg likte den frekke kjeften til protagonisten og hans holdning når det gjelder døden. Men bryr man seg virkelig om ham og hans videre skjebne? Nei, det er helt umulig, derfor er ikke The Gambler en film som frir til alle seere, det er begrenset hvor mange som finner en slik protagonist interessant. Og vi vet jo hvordan det her vil ende når noen truer hans nye dame, og med tanke på den lystige tonen filmen har, trenger man ikke å være en professor for å vite hvordan denne historien vil ende.
Bilde: 8/10 Lyd: 8/10 Ekstramateriell: 5/10
Bildet er klart, mørkt og ganske skarpt. Alt av ansiktdetaljer ser man tydelig, her er det mange skuespillere med dårlig hud, og Mark Wahlberg ser veldig gammel ut i The Gambler. I lysere partier er bildet skarpt, mens det er omvendt i dårlige belyste scener. Sortnivået er det svakeste, og bildet blir litt dødt og kjedelig.
Dialogen er klar og tydelig. Lydsporet blir veldig fronttungt, det skjer ikke så mye på lydsiden her. Det er først og fremst filmmusikk som pumpes ut av fronthøyttalerne som er høydepunktet, hvis man kan kalle det for det.
Ekstramateriell:
Mr. Self Destruct: Inside The Gambler (14 minutter)
Dark Before Dawn: The Descent Of The Gambler (16 minutter)
Changing The Game: Adaptation (9 minutter)
In The City: Locations (9 minutter)
Dressing The Player: Costume Design (8 minutter)
Deleted & Extended Scenes (23 minutter)
Originalen var så vannvittig mye bedre. Hvor mange slappe remakes kommer det før man skjønner at det er en idiotisk tilnærming? Det er bare å se på inntjeningen til remakes så skjønner man at det er ikke her pengene ligger. Problemet med remakes er at de gjøres etter kjente og kjære klassikere, da vil man alltid bli sammenlignet med originalen og er man ikke ett geni kommer man stort sett dårlig ut.
Ja, heldigvis er nesten Asia-bølgen over for nå, der har det kommet noen filmer som har spyttet hardt på originalene. Føler ikke det samme når de lager nyinnspillinger basert på sine egne filmer som er laget i Hollywood.
Men som du sier, problemet er latskapen, den merket man godt altså. Og Mark Wahlberg synes jeg har blitt slappere med årene, mangler gnist, kan minne meg om det som har skjedd med Russell Crowe. Begynt å bli slapp i trynet.