Jeg er så trist, se på meg, jeg er så trist.
En trist, alkoholisert kvinne klarer ikke å gi slipp på sitt tidligere liv. Hun savner sin mann, og hun tar toget nesten hver dag slik at hun kan se sitt gamle hjem og hva som skjer i huset. Hun blir plutselig en dag dratt inn i en forsvinningssak der barnepiken til hennes eksmann har sporløst forsvunnet, og hun er en av de mistenkte.
Dette her var en langtekkelig og kjedelig reise som tok meg tilbake til nittitallet når man lagde kjedelige, erotiske thrillere som fokuserte på sex, triste og grå karakterer og mørke hemmeligheter.
Historien er ikke vanskelig å følge, men man må sette et spørsmålstegn ved redigeringen som ikke er den beste der man hopper frem og tilbake i tid, noe som ødelegger flyten og rytmen som en film som dette burde ha for å fungere optimalt når den forteller sin historie om den triste kvinnen. Filmen introduserer også for mange karakterer, og den gir heller ikke karakterene mye dybde. De fleste karakterene man møter er endimensjonale pappfigurer.
Protagonisten i filmen er ikke en karakter jeg synes det var interessant å følge. Allerede etter 5 minutter hadde jeg egentlig fått nok, filmen presterer å repetere det samme og det samme igjen i løpet av de første fem minuttene når protagonisten sjangler rundt omkring og gamle minner dukker opp i hennes hode. Det eneste hun gjør er å drikke seg full, klage og være en dårlig person. Jeg håpte på at det ville komme en buss eller lastebil som kjørte henne ned og gjerne rygget over henne flere ganger for å være helt sikker på at hun hadde tatt kvelden. Jeg klarte ikke denne drittkjerringa!
The Girl on the Train har en hel haug med karakterer jeg ikke fant interessante. Alt er så alvorlig, filmen klarer aldri å engasjere med sine flate og grå karakterer. Den forsøker å være veldig emosjonell når det gjelder problemene til protagonisten, men undertegnede er ikke en person som lar seg så lett røre når man har en delvis usympatisk karakter i hovedrollen.
