The Good, the Bad, the Weird (2008)

Hvem finner skatten først?

Tre filmer var plukket ut for 2008, det vil si filmene jeg gledet meg mest til. The Dark Knight, The Wrestler og The Good, the Bad, the Weird. Heldigvis skuffet ingen av dem, og jeg trodde aldri de ville det heller.

Jeg har nevnt det i noen andre anmeldelser, men en god ting kan ikke sies for ofte. Regissør Ji-woon Kim er en av de dyktigste og mest kvalitetsbevisste regissører i verden. Han har en plettfri merittliste. The Quiet Family, The Foul King, A Tale of Two Sisters, A Bittersweet Life og nå The Good, the Bad, the Weird. Jeg tror du ikke finner en mer fleksibel regissør. Mannen kan jo alle sjangere, han har ikke gjort en eneste dårlig film!

Jeg tror alle skjønner hvilken film Ji-woon Kim denne gang har laget. Man må ha bodd på en annen planet hvis man ikke skjønner at dette Ji-woon Kim svar på Sergio Leones The Good, the Bad and the Ugly, bare ikke like alvorlig. Ji-woon Kim har sine favorittskuespillere, spesielt Kang-ho Song som spiller The Weird. Kang-ho Song er ved siden av Choi Min-shik, Sør-Koreas beste skuespiller, men siden Choi Min-shik fremdeles streiker, så er Kang-ho Song Sør-Koreas beste skuespiller. Han er med i absolutt alle de beste og største filmproduksjonene i Sør-Korea. Det blir på en måte slik vi har det her hjemme med Aksel Hennie og Kristoffer Joner. Mannen er like fleksibel som Ji-woon Kim. The Bad spilles av Byung-hun Lee, som vi stiftet bekjentskap med i A Bittersweet Life. Han er bare kul, selv om jeg blir lei av hårsveisen han har anlagt til denne filmen. Denne hårsveisen er ikke lenger like kul som når Nicholas Tse hadde den. På tide med hockeysveis igjen, det er pokker meg bedre. The Good blir spilt av fløtepusen Woo-sung Jung. Når jeg oppdaget at han skulle spille en sentral rolle ble jeg skeptisk. Han passer best i romantiske komedier og dramafilmer. Han trekker til seg kvinnelige publikummere, for han er jo ikke akkurat stygg. Heldigvis leverer han en god rolletolkning. Han sier ikke mye, han skyter for det meste, og overraskende nok medvirker han i de kuleste actionscenene.

Jeg har skrytt mye av regissør Ji-woon Kim i denne anmeldelsen, og jeg har mer på lager. Forleden dag så jeg Donnie Yen i Ip Man. Jeg satt med et stort glis når Donnie Yen hamret en person ned i bakken med sikkert 30-40 slag. Jeg satt med et stort glis og hadde tårer i øyne underveis i The Good, the Bad, the Weird. Hvorfor? Ji-woon Kim er den råeste nålevende regissør bak et kamera. Filmteknisk er det pr. dags dato ingen som er bedre filmteknisk enn denne karen etter min mening. Det visuelle, kamerabruket, filmmusikken og actionscenene er helt av en annen verden. Spesielt kamerabruket, du må bare oppleve det selv, og jeg er ganske sikker på at du vil forstå hva jeg mener at dette er den ledende regissør innenfor dette feltet. Åpningsscenen med toget er helt rått! Alt stemmer med kameraet, energien og filmmusikken. Unnskyld banning, men fy faen så rått! Og senere under en lang jakt på motorsykkel og hest topper Ji-woon Kim seg selv i en av tidenes mest gjennomførte stilistiske jakter. Noen finner denne jakten for lang, jeg fant den helt perfekt.

Grunnen til at jeg aldri har vært glad i westernfilmer er at de blir veldig repeterende. På den tiden var det bare hester og damplokomotiv. Da blir det mye av det samme. Heldigvis har Ji-woon Kim lagt handlingen til andre verdenskrig, så dette blir The Good, the Bad and the Ugly møter Indiana Jones. Men skatten er ikke mye å rope hurra for. Det er mer en westernfilm enn en eventyrfilm som Indiana Jones. Som de fleste westernfilmer stopper filmen opp noen ganger med dialog som blir ubetydelig og kjedelig. Man finner ikke mye karakterdybde i denne filmen, man venter bare på noen tøffe actionscener og kameraføring fra himmelen kombinert med solid filmmusikk som gjør at scenene slår lufta ut av deg. Etter så mange år med filmer er filmmusikken i mange tilfeller halve filmopplevelsen. Jeg har et godt hjemmekinoanlegg, og jeg har alltid satt pris på et heftig lydspor med mye trykk i dypbassen. Nå har jeg vokst fra det, og jeg setter mer pris på selve filmmusikken.

The Good, the Bad, the Weird er en av de beste filmene som kom ut i 2008. Filmen har fått strålende kritikker over hele verden, og dette var filmen som tjente mest på kino i Sør-Korea i 2008 The Good, the Bad, the Weird er en fantastisk film som viser andre regissører hvordan man skal bruke kameraet og hvor viktig det er å få inn passende filmmusikk.