Sir, I’ve inspected this boat, and I think you ought to know that I can’t swim.
Det er noe spesielt å se disse gamle krigsfilmene. De pleier å ha lang spilletid, og fokuset er mest på rollefigurene som har hver sin sterke personlighet. Selv om jeg hele tiden irriterer meg over dødsfallene som blir overspilt, er det bare positivt at man slipper å se CGI. Jeg er ikke imot CGI, for all del, men å se gamle filmer som gir deg det du ser, det er noe helt spesielt.
Skuespillerne gjør en god jobb. Gregory Peck, Anthony Quinn og David Niven leverer solide rolletolkninger. Den som kommer best ut av det er David Niven som er en skøyer i filmen. Han spiller den artigste rollefiguren. For å være ærlig kjenner jeg ikke til disse skuespillerne med unntak av Anthony Quinn. Gregory Peck var visstnok en av de beste i sin tid, jeg synes han ikke helt kommer til sin rett i The Guns of Navarone. Han virker litt tørr og stiv i sin rolletolkning. Han gjør ikke en dårlig jobb, for all del, det var bare at jeg nok forventet litt mer utstråling og spilleglede.
Av de eldre krigsfilmene er ikke The Guns of Navarone den beste jeg har sett. Den er litt for treg, og når kvinnene kommer inn i bildet stopper filmen unødvendig opp. Man får ikke store kampscener, skuddvekslingene er korte, og med tanke på at filmen ble laget i 1961, er ikke actionscenene noe å skryte av når man vokste opp på 80-tallet som jeg gjorde.
The Guns of Navarone er en spennende film, men den stopper opp her og der, spesielt når kvinnene kommer inn i bildet. Jeg savnet også mer fokus på tyskerne, ingen av rollefigurene der i gården var interessante. Nærmeste vi kom var en sadistisk nazist, men han fikk ikke mye skjermtid.
Jeg har blitt eldre, og prøver nå å få vekk mine fordommer mot eldre filmer. Jeg ser for mye nye drittfilmer om dagen, og det er da bedre å gå tilbake til en tidsalder jeg ikke er kjent med. Det er en stor overgang, men jeg setter pris på gode skuespillere og at fokuset ligger på rollefigurene og ikke effekter og pene mennesker som løper rundt i sakte film. Det som blir et problem er at når man begynner å se film i tidlig alder, føler man at man får et nærmere forhold til skuespillerne som var store eller som hadde sitt store gjennombrudd på 80-tallet nå jeg selv vokste opp. Jeg vet svært lite om skuespillerne som var store på 60-tallet og under. Jeg savner forholdet til en skuespiller eller flere som jeg vet mye om, men kanskje jeg får det når jeg har sett nok eldre filmer. Det vil tiden vise.
