Er det noen her?
The House of the Devil eksploderer de siste 15 minuttene. Før det skjer det ingenting, og da mener jeg ingenting! Plutselig har det gått en time, eneste hendelsen er et pistolskudd som blåser av halve ansiktet på den uheldige. Vi følger en ung kvinne som går i trange, stygge olabukser. Hun gjør det meste for penger siden hun er dum og gjør ting hun ikke har råd til. Hun er en billig ung dame som også er dum, derfor klarte ikke filmen å skape atmosfæren jeg er ute etter. Jeg brydde meg ikke om henne i det hele tatt. Hun er frekk når hun begynner å snoke, og hun er dum der hun danser til dårlig musikk i trange olabukser.
I denne sjangeren er det få filmer som klarer å gjøre det riktige, det vil si en mellomting av alt. Noen filmer pøser på blod og skremsler helt fra starten av, andre bygger opp atmosfæren uten at det skjer så mye. Jeg liker en blanding av begge deler. The House of the Devil har de to elementene jeg er ute etter når det gjenstår et kvarter, da forvandles filmen til en typisk slasherfilm som pirret min nysgjerrighet. Hva ville skje med kvinnen? En liten avsløring kommer nå. Hvor vanskelig er det å binde en person så han eller hun ikke kommer løs? Jeg er drittlei av filmer der alltid noen er ille ute, men så plutselig kommer personen seg løs og gjør det mest utrolige, for hun eller han nekter å dø.
The House of the Devil er ikke en film for alle. Dette er en av de tregeste filmene jeg har sett i grøssersjangeren, det skjer så å si ingenting før det gjenstår 15 minutter. Atmosfære er det heller ikke mye av. Men det siste kvarteret er nydelig, det er noen fantastiske visuelle scener her som regissør Ty West kan være stolt av. Han får også til 70-talls stilen som er herlig skitten.
The House of the Devil er en hyllest til 70 og 80-tallets tregere grøsserfilmer. Savner du disse filmene, er The House of the Devil verdt å sjekke ut.
