The kids don’t like wasting the warm water.
Leiesoldat Martin David, reiser til Tasmania for å finne en tiger som visstnok skal være utryddet. Han utgir seg for å være en professor som er ute etter å studere tasmanske djevler. Oppdraget han har fått er å ta med prøver som DNA og indre organer tilbake til oppdragsgiveren. Det betyr at han først må finne tigeren, så må den drepes og destrueres så ingen andre kan finne den. I Tasmania møter han en familie han forsøker å hjelpe. Men selv med hjerte av gull og samvittighet, liker ikke lokalbefolkningen at han og andre naturvernere er der, for de truer arbeidsplassene til lokalbefolkningen.
The Hunter falt i smak. Den har en herlig atmosfære som gjør nesten hver eneste scene spennende. Man føler uroen selv med vakre bilder av natur og isolasjon, det er hele tiden en fare som ligger og lurer her. Men hva er faren? Er det menneskene, eller er det naturen som vil knekke vår protagonist?
Slutten er fin og rørende. The Hunter er en bekmørk film som aldri gir deg håp om en bedre verden. Selv om protagonisten på en måte blir en fiende når han er ute etter en utryddet tiger, klarer Willem Dafoe med sin strålende rolletolkning å sjarmere seerne i senk med små enkle ting som å bry seg om en familie som har mistet sin forsørger. Han har en menneskelig side som gjør at man aldri ønsker mannen noe vondt, selv om han jobber for fienden. Scenen i badekaret ble for mye, det føltes bare galt, noe som er helt naturlig å føle hvis man har en oppegående hjerne.
The Hunter vil jeg ikke si er en langsom film. Tiden gikk fort. Alt fra bilder, filmmusikk og atmosfære sørger hele tiden for at man blir sittende å vente på at noe skal skje. Plutselig er filmen over, og jeg følte meg tom, men samtidig følte jeg også at filmen ga litt livsgnist i all mørket. Klart mange vil finne filmen langtekkelig. Jeg vil si det slik, dette er en film som er veldig lik Winter’s Bone, bare at Winter’s Bone er mer direkte med historien og hendelsene vi ser på skjermen.
