Paradis blir forvandlet til helvete når kjempebølger treffer land.
Bilde: 2.35:1
Lyd: DTS-HD Master Audio 5.1
Undertekst: Norsk
The Impossible er basert på sanne hendelser. I 2004 traff en tsunami et populært turistreservat i Thailand og andre asiatiske land. I virkeligheten var det en spansk familie på fem som utrolig nok overlevde, men de ble splittet i to grupper og veien for å gjenforenes blir lang og tøff.
The Impossible fikk mye pepper for at man ikke valgte å bruke spanske skuespillere i hovedrollene. Men slik er det når det er større summer på spill, filmstudioer vil gjerne ha kjente skuespillere i hovedrollene, for som vi vet så trekker kjente skuespillere flere publikummere til kinoer. Filmen har i det minste en spansk regissør, Juan Antonio Bayona, mannen bak The Orphanage.
Nå vet jeg ikke helt hvor nøyaktig The Impossible er med tanke på det som skjedde i virkeligheten. Men det er heller ikke det viktigste, for filmen får frem samholdet og hjelpen turistene fikk fra det thailandske folket, og selvsagt motet og viljen til familien vi følger.
Det er fælt å finne noe underholdning i en film som dette. Normalt når jeg ser katastrofefilmer så elsker jeg oppbygningen og ødeleggelsene vi ser på skjermen. Heldigvis for The Impossible så fant jeg ikke filmen underholdende i det hele tatt. Dette blir mer som en grøsser der bølgene leker med menneskekropper, og man som seer føler elendighetene på kroppen. Dette er ikke underholdende, men i alt kaoset og ødeleggelsene finner man et håp for menneskerasen som hjelper hverandre og man blir glad når mennesker overlever og treffer sine nærmeste igjen. Det er poenget med filmen, og der er den sabla god!
Og når jeg er inne på kjempebølgene, så er dette en svært vellaget film som får frem følelsen av kaoset der kropper blir slengt rundt omkring i vannet mens gjenstander og andre ting skader menneskekroppene stygt og i mange tilfeller dreper mennesker. For et mareritt!
Naomi Watts og Ewan McGregor er solide i rollene som ekteparet som gjennomgår et helvete med sine unger. De er menneskelige, og man ønsker dem alt vel, for det her kan skje for alle, en katastrofe er aldri langt unna.
Det eneste jeg ikke likte med The Impossible er den sentimentale og svært følsomme filmmusikken som hele tiden skal fortelle oss at nå skal man snufse og gråte litt. Filmmusikken blir svært dominerende etter hvert, og jeg begynte å irritere meg over den.
The Impossible var en av de beste filmene i 2012. Den er ganske brutal og grafisk, samtidig så er den veldig emosjonell og det er fint å se at mennesker kan holde i sammen når en katastrofe inntreffer helt plutselig.
Bilde: 9/10 Lyd: 9/10 Ekstramateriell: 0/10
Bildet er lyst og skarpt. Men det blir litt for lyst, for grønnfargen blir litt matt. Ellers er dette topp.
Dialogen er klar, men litt tynn og kald. Ellers blir alle kanaler brukt, spesielt når kjempebølgen treffer land. Da fyller lydsporet opp rommet slik at man føler at man holder på å drukne, og man føler seg hjelpeløs. Filmmusikken benytter seg også flittig av sidehøyttalerne. Dette er et godt lydspor, men som med dialogen blir det litt kaldt og sterilt.