Det spøker.
Ti West er en spennende regissør, men han må lære seg å sette opp tempoet litt. Som vanlig leker han med publikum. Han piner deg litt, har lange og dvelende scener som gjør deg klar til å skvette i godstolen, men så lurer han deg. Først mot slutten tar det litt av, men det smeller ikke like hardt som det gjorde i The House of the Devil.
Sara Paxton forsøker å sjarmere med sin nervøse stil, men det ender kun opp med at hun irriterer med sin overspilling når hun flipper ut. Det er så teatralsk måten hun reagerer på. Resten av gjengen er mer troverdige, så Sara Paxton er filmens klovn, en jobb hun ikke overbeviser helt i.
The Innkeepers er like treg som The House of the Devil. Jeg foretrekker The House of the Devil, for den har en vill og rå avslutning som jeg satt pris på. The Innkeepers bygger opp en lite detaljert spøkelseshistorie. Det er nesten ikke en historie i det hele tatt her, filmen forsøker mest å bygge på atmosfæren skapt av filmmusikken. Ti West er flink med filmmusikk, sammen med detaljene i bildene vi ser, er filmmusikken hans sterkeste side. Det er skikkelig energi og driv når filmmusikken først våkner til liv.
Jeg satt litt skuffet igjen. The Innkeepers blir for treg, og slutten gir ikke en god nok belønning der man har ventet lenge på en briljant slutt som i The House of the Devil. Det blir for mye fjas og for lite fokus på å bygge en ramme rundt historien om den døde kvinnen. Det er altfor lite informasjon, og det svekker filmen da man aldri bryr seg og aldri blir skikkelig engasjert i handlingen.
