Hevn!
The Iron-Fisted Monk var Sammo Hungs regidebut. Det er ikke den beste filmen han har regissert og spilt hovedrollen i. Det er en helt grei debutfilm, men historien og hendelser går ikke akkurat hånd i hånd.
Jeg vokste opp med lystige Jackie Chan-filmer. Sammo Hung er av den mer mørke sort. Jeg fikk direkte sjokk når vi ser en brutal voldtekt tidlig i filmen, og det er ikke heldig for tonen i filmen. Problemet er at The Iron-Fisted Monk ikke får bestemt seg om den skal være lystig eller mørk. Musikken og dialogen er av det lystige slag, det er ikke de to voldtektene som aldri burde vært med i filmen. Jeg har sett veldig mange kampsportfilmer, og de pleier ikke å fokuseres på brutale voldtekter. Ære, kampscener og komikk er den formelen jeg er vant til, og jeg tror ikke jeg er den eneste.
Historien engasjerer ikke særlig. Det er en tradisjonell historie som blir fulgt opp av unødvendige voldtektscener og selvmord. Kampscener er det ikke mange av, historien går rundt i sirkler og kommer ikke helt av gårde. Selvsagt kommer høydepunktene mot slutten når skurker skal drepes og helter feires. Først da våkner Sammo Hung til live og server noen flotte kampscener. Før det lurer man litt på hva Sammo Hung vil oppnå med voldtekter og en lys tone.
Det viser seg at The Iron-Fisted Monk ikke var den eneste filmen Sammo Hung ødela med merkelige valg, han gjorde det også med noen andre filmer senere på 70-tallet.
