The Emperor has been a prisoner in his own palace since the day that he was crowned, and has remained a prisoner since he abdicated. But now he’s growing up, he may wonder why he’s the only person in China who may not walk out of his own front door. I think the Emperor is the loneliest boy on Earth.
The Last Emperor er en meget lang film. Jeg valgte å se den forlengede utgaven som varer i hele 220 minutter. Men jeg glemte tiden helt da dette er en vellaget og fascinerende film om Kinas siste keiser, Pu Yi. Fra han er kun tre år gammel blir han Kinas nye og siste keiser. Han bor i den forbudte by, og han vil aldri komme seg utenfor murene for å oppleve den normale sivilisasjonen. Men tidene forandrer seg. Han blir kastet ut fra sitt hjem, og senere i livet blir han en dukke for japanerne.
The Last Emperor er velspilt og en vakker film. I starten av filmen får man vondt av den unge gutten som vil hjem til sin mor, men det kan han ikke da han er den nye keiseren. Han blir totalt isolert, og han er kun et symbol. Makt og innflytelse er det noe han ikke har. Han blir dillet med hele tiden. Mer uselvstendig person skal du se lenge etter. Jeg får vondt av ham i starten da han må bli med i denne gale sekten, men jeg klarer ikke å få vondt av ham i voksen alder selv om jeg egentlig skulle. Han er fremdeles kun et lite barn til sinns, og han er bare en utstillingfigur for massene som fremdeles bryr seg om en keiser. Selv om han på en måte ikke er ansvarlig for hendelsene som skjer rundt ham, er han så patetisk at jeg helst ville se at han fikk et nakkeskudd. Når mannen ikke har den gale sekten rundt seg er han så patetisk at jeg ikke har ord. Dette skjedde i virkeligheten, og det er skremmende å se hvordan tradisjoner kan ødelegger et menneske. Slikt skjer i dag også, tradisjoner som ikke hører hjemme i vår tidsalder.
The Last Emperor er en film man må få med seg. Filmen viser en skremmende virkelighet i større og mindre skalaer.
