Lojalitet.
The Last Ronin hadde garantert vært min favorittfilm i 2010. Det er nettopp det som er dumt med årslister, noen år senere dukker det opp en eller to filmer som hadde vært helt i toppen, og i dette tilfellet, helt øverst.
Selv om jeg ikke er den største fan av samuraifilmer, så traff The Last Ronin meg midt i hjertet. Dette er en meget emosjonell film om lojalitet. Her finner du ikke ikke action, det du finner er en ærlig film om en enkel kode, samuraikoden og dets betydning. Vi ser hvordan to menn følger sin herres siste ønsker, spesielt den ene har det tøft da han blir betraktet som en sviker. Men han har en hemmelighet som snart vil bli avslørt.
The Last Ronin er for meg en perfekt film. Historien er så fascinerende, alle skuespillerne er gode uten å ty til overspilling og filmmusikken falt jeg for etter kun noen sekunder. Kombinert med vakre bilder blir dette en sterk og emosjonell reise der man hedrer det man tror på, nemlig en kode.
Den som virkelig stjeler showet er japans beste skuespiller, Kôji Yakusho. For en rolletolkning! Han er dønn ærlig og troverdig som en mann som kun lever for en eneste ting, hans lovnad til sin avdøde herre. Kôji Yakusho leverer en av de beste rolletolkninger jeg har sett og opplevd hittil i mitt liv. For en stor skuespiller han er!
Tårer vil renne da du vil bli trist og føle glede med Magozaemon Senoo. De siste 25 minuttene er rørende, jeg følte meg så tappet og utkjørt når filmen var ferdig. Jeg unte Magozaemon Senoo alt godt i livet, den stolte kriger.
