Man kan nå langt her i universet med å spille dataspill.
Det er rart å tenke på at jeg aldri så The Last Starfighter i min barndom, for dette var en artig film som følger i fotsporene til Star Trek og Star Wars. Historien er enkel, den er i grunn idiotisk, men veldig sjarmerende, spesielt for yngre gutter som vokste opp med denne filmen.
The Last Starfighter er en sjarmerende film der scenen når protagonisten setter ny rekord i spillet The Last Starfighter, virkelig setter standarden for hvilken type film man ser på når hele flokken tar helt av og sier at protagonisten virkelig har store sjanser for å bli noe her i livet. Og hvorfor det? Jo, han har satt ny rekord i spillet, The Last Starfighter! Idiotisk, ikke sant?
De utenomjordiske skapningene er noe av det styggeste jeg noensinne har sett i en film. De fleste ligner på avføring, spesielt den nye vennen til protagonisten, ham ligner på en skikkelig brun bæsjklatt. Skurken i filmen er også helt latterlig, men han er også sjarmerende da han er så enkel og karikert.
The Last Starfighter er en artig film som med dagens øyne har veldig enkle dataeffekter, men det ødelegger ikke filmopplevelsen i det hele tatt. Dette er en film som jeg vet jeg hadde digget i min barndom, jeg tror ikke dagens unge vil si det samme etter å ha sett The Last Starfighter, grunnet tonen og de enkle dataeffektene.
