Unge Ip Man.
Regissør Herman Yau er ikke en person jeg forbinder med kampsportfilmer. Ip Man-filmene med Donnie Yen i hovedrollen ble en stor suksess i Hong Kong/Kina, så ikke uventet dukket det opp en film som tar for seg oppveksten til Ip Man. Der Donnie Yen allerede hadde etablert seg med kone og barn, avslutter The Legend Is Born: Ip Man der Ip Man (Donnie Yen) starter.
Sammo Hung har en liten rolle i starten av filmen. Jeg fikk en tåre i øyekroken når Sammo Hung og Yuen Biao sparret. Kampen var ikke spektakulær eller minnerik, det var bare morsomt å se disse to i samme film igjen. Yuen Biao får leke seg litt igjen når han blir læremesteren til Ip Man, men husk at kampsportformen heter Wing Chun. Her holder man seg mest mulig nede på bakken, slag prioriteres, spark blir nedprioritert. Sånn er, eller var denne stilarten, det sparkes vel mer nå enn før.
Yu-Hang To som spiller Ip Man er ingen Donnie Yen. The Legend Is Born: Ip Man holder lavere standard sammenlignet med Ip Man fra 2008. Men jeg trodde standarden skulle være lavere, der ble jeg positivt overrasket.
Kampscenene er ok, ikke noe mer. Historien er den samme som vanlig i denne tidsperioden med slemme rundøyde djevler og japanere fra helvete. Når det ikke er mer plass i helvete, vil japanerne bli i overtall og få verdensherredømme. Det er vel noe slik kineserne tenker om japanerne.
The Legend is Born: Ip Man vil jeg si er like god som Ip Man 2. Jeg forventet mer av Ip Man 2, jeg forventet ingenting av The Legend Is Born: Ip Man. Derfor overrasket den i positiv forstand med kampscener som er ok, og det var veldig morsomt når gamle helter fra barndommen dukket opp. Morsomt var det også å se sønnen til Ip Man i denne spillefilmen.
Likte du de to filmene med Donnie Yen som Ip Man, er The Legend Is Born: Ip Man også verdt å sjekke ut.
