The Living Daylights (1987)

Why didn’t you learn the violin?

Da var det på tide med en ny skuespiller som overtok stafettpinnen etter Roger Moore, den beste James Bond etter min mening. Timothy Dalton ble rakket ned på av mange, jeg skjønner ikke hvorfor. Han er herlig som James Bond. Han voldtar ikke kvinnene som Roger Moore, han er heller ingen kannibal som Pierce Brosnan. Timothy Dalton er mer menneskelig, og han er en god skuespiller som aldri har fått den status han fortjener.

The Living Daylights har kanskje den minst attraktive Bond-kvinne jeg har sett. Navnet hennes er Maryam d’Abo. Ikke er hun pen, hun er heller ikke mye til en skuespiller. En irriterende kvinne som filmen kunne vært foruten.

Tittelmelodien blir sunget av norske A-HA. En ganske god tittelmelodi, men ingenting slår Duran Durans, A View to a Kill. The Living Daylights har dessverre ikke den beste historien. Det skjer lite, men når det først skjer noe smeller det, og man kunne nesten tro Michael Bay stod bak de mange eksplosjonene vi får se i filmen. Det blir for mye dødtid og lite spenning. Alt er en mellomting, jeg følte at The Living Daylights glemte å underholde. Det er ikke Timothy Daltons feil at manuset er ganske livløst, han er strålende som James Bond.

Det er synd at Timothy Dalton fikk noen av de svakeste manusene når han først skulle spille James Bond. Han er glimrende som den hemmelige agenten, kan minne meg om Daniel Craig, bare med følelser.