The one ring to rule them all.
Det er ikke noe tvil om at The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring er en fantastisk god fantasifilm som har rollefigurer med personligheter, vakre naturbilder, nydelig filmmusikk og gode rolletolkninger. Jeg har alltid likt den første filmen best. Følelsen man får i starten med lykke og idyll, så til en farlig ferd er godt gjennomført av Peter Jackson. Den viktige eventyrfølelsen er der fra starten av. Små hobbiter som ikke har vært utenfor sin egen by skal redde verden, det er ikke en lett oppgave når de er så små.
Et problem med The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring er at nærkampene ikke er av beste kvalitet. Rask klipping er noe av det verste jeg vet, og det får man en god del av når det først blir nærkamp. Ellers er de andre kampscenene gode, og fiendene er skumle og varierte. Det som gjør at The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring skiller seg så ut, er all dramatikken og følelsene som hele tiden er i scenene. Musikken og hendelser preger den første filmen, opplevelsen er enestående i denne sjangeren. The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring vil jeg kalle actiondrama på sitt beste, det er så mye følelser her som er unikt til sjangeren å være.
The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring er en lang film. Jeg foretrekker de forlengede utgavene som er klart best sammenlignet med de vanlige kinoutgavene. Der mange filmer blir dårligere og tregere når det kommer en forlenget utgave, blir aldri The Lord of The Rings serien det. Alt klaffer her, og filmene føles mer riktige ut.
Som nevnt leverer skuespillerne solide rolletolkninger, selv ikke dåren Orlando Bloom klarer å ødelegge denne filmen. Han prøver så godt han kan med noen triste blikk når noen faller fra, men han får heldigvis ikke nok skjermtid til å forpeste filmen med sin dialog og følelsesløse stil. Den jeg liker best i The Lord of the Rings: The Fellowship of the Ring er Cate Blanchett som spiller Galadriel. Hun er smellvakker og samtidig skummel. Scenene med henne er uhyggelige, en ekkel atmosfære er hele tiden til stede. En ting som blir komisk i ettertid er de homoerotiske scenene mellom Frodo og Sam. Det har blitt diskutert mye, og dessverre har jeg fått plantet noen syn i min hjerne jeg ikke får vekk.
En mesterlig film i fantasisjangeren som har alt man kan ønske seg, spesielt all dramatikken og følelser, det er det jeg liker best med The Lord of the Rings-serien.
