Legenden Guan Yu.
The Lost Bladesman skuffet, det er noe med kinesiske periodefilmer som ikke har galskapen og gleden vi fant på 80 og 90-tallet. Alt har blitt dønn seriøst, det blir så kvalmende selvhøytidelig, kineserne må få tilbake galskapen og ikke imitere selvhøytidelige koreanere. Men når sant skal sies er The Lost Bladesman delvis basert på sanne hendelser, og for å hylle en legendarisk kriger hadde det nok ikke fungert med galskap og ville kampscener. Eller?
The Lost Bladesman har ikke en historie som fenger. En elendig fortalt kjærlighetshistorie som ikke fører noe sted, mye prat og en forvirret legende er det vi får se. Kampscenene er ok, men jeg har sett Donnie Yen koreografere bedre, men igjen så må nok han holde litt tilbake så det ikke blir for vilt. Jeg savnet den narsissistiske Donnie Yen.
Donnie Yen er stiv som legenden Guan Yu. Han viser oss at selv om han har blitt en bedre skuespiller, møter han veggen når det gjelder det emosjonelle. Han sliter voldsomt når han skal formidle følelser, og han blir like grå som historien. Wen Jiang er den som redder filmen med sin fine rolletolkning. Wen Jiang er en skuespiller jeg oppdaget nå først i Let the Bullets Fly. Han har en så fin tilstedeværelse i disse filmene, han virker ekte, ikke at han spiller en rolle. Flott type, og det viser seg at mange mener at han er Kinas beste skuespiller. Han er ikke langt unna, selv rangerer jeg Tony Leung Chiu Wai øverst på den listen, men han regnes mest som en Hong Kong-skuespiller.
Jeg har gått lei av kampsportfilmene de siste årene fra Kina og Hong Kong som nesten hele tiden skuffer. Få nå Tony Jaa over til Hong Kong, få med Wilson Yip som regissør, Donnie Yen i en av hovedrollene og som kampkoreograf og til sist Jacky Wu. Det lukter det gull av.
