Death by stereo!
The Lost Boys var sammen med Fright Night to av mine favorittefilmer i vampyrsjangeren når jeg vokste opp. På en tredjeplass finner vi Near Dark. The Lost Boys fanger opp 80-tallet på en så god måte at jeg drømte meg bort til en svunnen tid, og jeg ble litt lei meg når filmen var over og jeg var 24 år eldre. Filmmusikken er strålende, det visuelle skaper en herlig nattstemning og prikken over i-en er selvsagt klærne og hårfrisyrene. Bare herlig.
Kiefer Sutherland har aldri sett kulere ut, dette er rollen jeg vil alltid huske ham best for. Atmosfæren er mørk, men når de to Coryene får sin skjermtid blir det mer komikk og lek selvfølgelig. Corey Feldman er litt for alvorlig i The Lost Boys, jeg savnet den mer munnrappe og frekke Corey Feldman.
The Lost Boys er en film jeg kan se igjen og igjen. Den har en veldig enkel historie og skuespillere som kler rollene de spiller. Dette er en god popcornfilm som nok kunne vært enda bedre med et bedre manus, men fremdeles digger jeg filmen. Sjarmen du finner her opplever jeg ikke så mye fra dagens filmer. 80-tallet var noe helt spesielt, og skuespillerne kledde rollen de spilte. Hvor ble det av de talentfulle barneskuespillerne som 80-tallet hadde så mange av?
Dagens vampyrfilmer har mye å lære av The Lost Boys. The Lost Boys er en morsom og sjarmerende film med mye glimt i øyet, det kan ikke sies om dagens vampyrfilmer.
