Burn in hell!
Wes Craven kan det med å lage ubehagelige eller artige grøssere med glimt i øyet. Å få med seg det sprø ekteparet fra Twin Peaks var et genistrek. Everett McGill er bare herlig som den gale, sadomasochistiske mannen som ligger med sin egen søster.
The People Under the Stairs er ikke den mest spennende filmen etter at Ving Rhames takker for seg ganske tidlig i filmen. Da er det komedien som er dominerende når en ung gutt bestemmer seg for å ødelegge livet til den ødelagte familien. Han gjør alt for å redde en ung jente, og resten av gjengen i kjelleren som er innesperret.
Filmen har et problem som jeg reagerte på. Tyver blir helter. Det er helt greit at dette søskenparet er ødelagte mennesker som kun fortjener å dø, men er det greit å stjele pengene deres bare for at leieboerne mener de blir snytt? Ingen tvinger dem til å bo i de råtne rønnene, valget gjør de selv. Så da er det greit å stjele penger? Man skal ikke bry seg om dette temaet i en slik film, men jeg reagerte på denne vinklingen. Jeg tror kanskje jeg ikke liker Robin Hood mer heller, den tjuveradden!
Jeg har sett The People Under the Stairs ganske mange ganger nå, og jeg blir aldri lei av filmen grunnet humoren og en strålende Everett McGill.
