En ung tennisspiller begynner på en ny skole. Gutten er det største tennistalentet verden har sett, og han oppfører seg deretter. Men etter hvert så modnes han.
The Prince of Tennis er veldig lik Ping Pong når det gjelder dramadelen, men den mangler totalt en god historie som Ping Pong. Tenniskampene er det Shaolin Soccer-klasse over. Her er de mest vannvittige skruer, usynlige baller og skikkelige superskudd.
Det største problemet er historien. The Prince of Tennis er basert på en animeserie som hadde rundt 178 episoder, og så lager de en spillefilm på under 2 timer. Da vet man at her går man glipp av karakterutvikling, og ikke minst at mange av de sentrale karakterene bare får noen få minutter på skjermen. Filmens historie føles da helt meningsløs ut, og da gjenstår tenniskampene. De er bra laget, men når spillerne står og slår til hverandre og man ser bare en karakter og spillet i en periode, da blir det kjedelig og uinteressant.
Ping Pong er en betraktelig bedre film med karakterutvikling og ikke minst en bedre historie. Denne filmen lider av at når animeserien er såpass lang, så er under to timer for kort spilletid. De burde heller ha laget en TV-serie, for filmen hadde absolutt potensiale hvis den fikk tid på å bygge opp karakterene og historien.
