Tidenes største kul?
The Prodigal Son regnes av mange for å være en av de beste kampsportfilmer som er laget. Filmen er god, men den har sine mangler. Det er for få kampscener, her fokuseres det mer på rollefigurene og deres forhold til hverandre. Når Sammo Hung er regissør vet man at filmen vil bli energisk med brutale kampscener. Den siste når Yuen Biao er skikkelig sint viser råskapen og energien Sammo Hung er kjent for. En herlig duell der regler brytes og motstanderen til Yuen Biao får en diger kul i pannen som vokser og vokser. Artig.
Historien er ganske bra, da synes jeg Sammo Hung kunne ha avsluttet med stil. Dessverre samles ikke løse tråder opp, og det blir ett unødvendig dødsfall mot slutten av filmen. Dødsfallet skal sjokkere, men det blir bare for dumt. Problemet med kampsportfilmene fra slutten av 70-tallet var blanding av komedie og drap, noe som aldri har fungert for min del.
Den første halvdelen av The Prodigal Son bygger opp rollefigurene. Det er ikke mye latter å finne, helt til den siste halvdelen når Sammo Hung dukker opp i en fantastisk morsom rolle. Sammo Hung stjeler showet i The Prodigal Son når han gjør alt for å beskytte sin tjukke datter. Når filmen nærmer seg slutten merker man at manuset nok ikke var helt ferdig, for da kommer et dødsfall ut av intet og en ganske dårlig slutt. Før det fungerer historien og kampscenene. En interessant historie med få, men energiske kamper.
The Prodigal Son kommer ganske høyt opp på listen når det gjelder kampsportfilmer. Dessverre ødelegger en slapp slutt veldig mye, og savnet av flere kampscener er der hele tiden.
