En natt på byen med tre drittunger.
Regissør David Gordon Green har gått tom for luft. Etter Pineapple Express har han ikke levert kvalitetsfilmer. Han har noen gode scener i de fleste komediefilmene han har regissert, men middelmådigheten er det som dominerer hans siste komediefilmer, dette gjelder også The Sitter.
The Sitter er nok en film som er ganske sjarmerende den første halvtimen, så starter nedturen med en meget lite morsom Sam Rockwell. Det er utrolig å se på hvor masete humoren blir. Det er lite morsomt, bare smått flaut å se på skuespillerne lire av seg umorsomme replikker uten sammenheng. Det har alltid vært et problem med David Gordon Green, han forstår ikke helt hvordan man skal bygge opp og holde rytmen i en komediefilm. Det hjelper ikke med noen gode replikker den første halvdelen av filmen, så ta en lang pustepause, og denne pustepausen varer filmen ut. Hva får man ut av det? En middelmådig film der kreativiteten og forståelsen for hvordan man bygger opp en film er en mangelvare.
The Sitter har i det minste noen frekke drittunger som er litt sjarmerende, selv om det ble for drøyt med den unge, homofile gutten. Han er sårbar og i ubalanse, og grunnet at det er ok for de fleste i dagens moderne samfunn at mennesker er homofile, presterer man i The Sitter å ta opp dette temaet bare for at det skal være rørende at en tjukk barnevakt sier at det er helt ok å være homofil. Det sier litt om manuset når de to andre ungene er en kommende hore som liker å feste, og den andre er iferd med å bli yrkeskriminell. Så kommer vi da innpå temaet homofili. Seriøst, ser ikke manusforfatterne forskjellen på hvordan to av de tre barna er skrevet?
Jeg ser veldig mange filmer om dagen som kun har en god første halvdel, så faller de fleste filmene nedover på kvalitetsskalaen den andre halvdelen. Er det virkelig så vanskelig å lage en film som holder løpet ut, som hele tiden holder den samme kvaliteten fra start til mål? Kan virke sånn.
