I don’t give a smooth fart whether or not we go.
The Soloist er basert på sanne hendelser om en reporter som prøver å hjelpe en mann som er hjemløs og lider av schizofreni. Mannen har et talent utenom det vanlige innen musikk siden han var barn, men han oppsøkte aldri hjelp når han begynte å høre stemmer i hodet.
The Soloist fokuserer på hjemløse og en journalist som prøver å hjelpe en hjemløs person. Det skal varme et kaldt hjerte, men jeg brydde meg lite om de hjemløse, og jeg brydde meg fint lite om Nathaniel Ayers. Jeg skulle nok ha brydd meg, men jeg vet ikke så mye om den psykiske lidelsen schizofreni. Jeg skjønner ikke hvorfor han oppsøkte hjelp, kanskje det er noe med sykdommen som gjør at de som lider av denne psykiske lidelsen fornekter at det er noe galt med dem. Eller var det stolthet? Psykiske lidelser er jo et tabubelagt tema. Ut av det fikk jeg ikke sympati for Nathaniel Ayers. Søk hjelp, det er det beste for alle parter.
En velspilt film med to gode skuespillere, men som ikke får frem budskapet. Etter rulleteksten satt jeg å lurte på hva var temaet. Hjemløse, myndigheter som gir med den ene hånden og tar tilbake med den andre hånden. Jeg fikk aldri følelsen av maktmisbruk, for vi kommer ikke nærmere innpå konflikten mellom de hjemløse og myndighetene. Det er da to historier i filmen, og den beste er historien om journalisten som prøver å gi en hjelpende hånd.
