Hemmeligheter.
The Son of No One er en skikkelig rotete film som ønsker å være sår, spennende og dyster. Men alt den ønsker å være får den bare ikke til. Jeg ble lettere sjokkert over hvor rotete alt er, her gaper man over så mye at man glemmer det essensielle, nemlig å fortelle en historie som ikke forvirrer seerne. Rot, rot og atter rot, historiefortelling i The Son of No One burde skremme framtidige manusforfattere, for dette er så dårlig at det burde ikke vært lov å gi grønt lys til dette prosjektet.
Rollefigurene er underutviklet, de er bare triste, aggressive, sinte og trangsynte. Ikke nok med det er filmen så mørk og seriøs at jeg nesten duppet av. The Son of No One er en selvhøytidelig film som ønsker så meget, men som aldri får noe til.
Jeg ble glad når Josh Hartnett forsvant fra de fleste større filmproduksjoner, men det kommer alltid en ny en. Josh Hartnett ble erstattet av Channing Tatum, og begge to er nesten like dårlige. Skal jeg kåre en vinner som den dårligste av dem, så blir det Channing Tatum. Jeg føler at jeg ser en død person som forsøker å spille en rolle. Channing Tatum har ikke snev av karisma, han er dørgende kjedelig, helt tom som skuespiller. Eneste han er flink til er å bevege kjevemusklene, det er alt.
The Son of No One er noe av det dårligste jeg har sett på år og dager. For her har man noen gode skuespillere og mange kjente skuespillere. Men manuset er så rotete og fordummende at man får vondt i magen. Når du ikke tror filmen kan bli dummere, så gjett hva?
