Livet etter Vietnam.
The War at Home føltes ut som et teaterstykke med ganske så elendig dialog som ikke føltes ekte eller troverdig ut. Skuespillerne kan man ikke klage på, men selv Kathy Bates treffer asfalt med skøyter når hun forsøker det beste hun kan med å avlevere troverdig dialog som ikke høres kunstig ut. Men hun misslykkes, noe som ikke skjer så ofte. Martin Sheen klarer å ro seg bedre i land, og grunnen til det er bare for at han spiller en far, og vanligvis er ikke en far like masete og pratsom som en mor.
Jeg er glad for at jeg ikke har en familie som Collier, det hadde rablet for meg også, selv om jeg ikke hadde vært i Vietnam. Greit at ikke alle vet hva posttraumatisk stresslidelse er, men voksne mennesker burde skjønne at det ikke er så lurt å presse en person som ligger nede med middagsselskap og familietreff. Familien Collier er ganske så dumme og lite hensynsfulle, for sønnen trenger beskyttelse og hjelp, ikke press. Hadde nå bare dialogen vært bedre, og historien litt annerledes, for The War at Home er ikke en særlig god film om posttraumatisk stresslidelse.
En film som ikke helt treffer med budskapet, og som føles ut som et teaterstykke. Jeg er ikke særlig glad i teater, så det er sagt.
