Ondskap.
Michael Haneke er ikke min type regissør. Jeg har sett tre filmer, Funny Games, Caché og The White Ribbon. Den beste var Funny Games. Hadde jeg ikke lest om The White Ribbon før jeg så den, hadde jeg nok lurt på hva poenget med filmen var, tror jeg. Gjelder å holde seg våken. Man trenger ikke å lese mer enn to linjer, så skjønner man hva den handler om.
Blir The White Ribbon en interessant nok filmopplevelse? Føler man kulden, råskapen og disiplinen de yngste ble utsatt for på den tiden? Både ja og nei. Foreldrene er harde mot ungene sine, det klarer Michael Haneke å få godt frem. Jeg er glad for at jeg ikke vokste opp på den tiden, det er helt sikkert. Men jeg har på følelsen at mange også hadde samme oppvekstvilkår her i Skandinavia på den tiden, der mange menn var sadister og kristendommen styrte livet til de fleste.
Problemet mitt med Michael Haneke er at han er fryktelig treg med å fortelle en historie. The White Ribbon er ikke en dyp film. Det er en enkel film som er for lang, minst 40 minutter for lang. Ikke bryr jeg meg om rollefigurene, dette er en studietur, se hvordan ungene blir forvandlet til kalde monstre grunnet deres oppvekst med strenge foreldre der noen ikke har helt rent mel i posen. Problemet er at ungene ikke eier mye personlighet, de er alle like, og vi kommer heller ikke innpå dem, noe som skuffet meg. Jeg trodde at man ville komme godt innpå dem, lære å kjenne dem på godt og vondt, bli med på forvandlingen. Men den opplevelsen uteble. Men nå er jo Michael Haneke en person som ikke viser mye vold, det er jo hans varemerke. Tenk selv, sier han.
Michael Haneke lager ikke dårlige filmer, han har gode poeng, men det er ikke ensbetydende med at det blir en flott filmopplevelse. The White Ribbon har unødvendige og lange scener som gjør mer skade enn nytte. Det er ikke så mye å fortelle her, men med lange scener klokker vi inn på rundt 140 minutter. Det er for lenge.
