The Wrestler (2008)

In this life you can lose everything you love, everything that loves you. Alot of people told me that I’d never wrestle again, the only one that’s gonna tell me when I’m through doing my thing, is you people here.

The Wrestler har vært en av få filmer jeg virkelig har sett frem til i år 2008. Jeg ser fremdeles på fribryting den dag i dag, da hovedsakelig WWE, tidligere kalt WWF. Når jeg vokste opp på 80-tallet var det Hulk Hogan, Randy Savage, Ricky Steamboat, Bret Hart og Shawn Michaels som var de store.

Alle vet at fribryting er skuespill og at kampene er planlagt. Det er mange mennesker som ler av fribryting, men som ikke er klar over hva som kreves og hva som ofres når man tegner kontrakt med f.eks. WWE, som er drømmen for de fleste. Kampene er koreograferte, det er ikke skadene som florerer, og dessverre blir mange fribrytere rusavhengige. De begynner med smertestillende, noen klarer ikke å stoppe, og de ender opp med tyngre stoffer. Kroppen blir mørbanket uke etter uke, men de må levere ellers blir det ikke en ny kontrakt i nærmeste fremtid. Mange jobber seg gjennom skader, for har man ikke et stort navn er risikoen stor for at man ikke får tilbud om en ny kontrakt. Skader er verst for de som får et såkalt puff oppover karrièrestigen. Mange fribrytere som ble satset på, men som fikk en skade, fikk aldri sjansen igjen. Det er litt å tenke på hvis man selv føler at man har et stort press på seg i jobbsammenheng, og tyr til alkohol og andre narkotiske stoffer for å komme gjennom hverdagen. Vanlige arbeidstakere kan sykemelde seg, det er nesten utenkelig for en fribryter som ikke er blant de store i WWE. Tenk på hvordan fribryterne har det! De har hele tiden et enormt press på seg, og der vanlige arbeidstagere får hodepine eller ryggproblemer for at jobben er stillesittende, må fribryterne ofre det kjæreste og viktigste man har, nemlig sin egen kropp og helse. De fleste fribrytere har nådd toppen når de har passert 40 år. Mange av dem må leve resten av livet sitt med store smerter etter at karrieren er over. Men selv om de ikke lenger jobber for WWE, så blir de aldri ferdig med fribryting. Det er mange mindre små forbund, og det er her The Wrestler briljerer. Darren Aronofsky viser oss livet etter glansdagene. Ringen er deres teaterscene. De lever for en ting, det er å gi publikum en opplevelse de aldri vil glemme. Det mange fribrytere glemmer er å ta vare på seg selv og deres nærmeste. En dag vil karrieren ta slutt, først da skjønner mange hva de har ofret av seg selv og neglisjert det neste viktigste i livet, familie og venner. Hils på Randy ‘The Ram’ Robinson.

Hvis jeg ikke husker helt feil har fribryterne som jobber for WWE reisedager på rundt 260 dager, muligens litt i underkant, men det er pokker meg mye. Ikke tro at de kun jobber kun 1-2 dager i uken, for når de ikke er på tv, da er det såkalte hus-show, dette blir ikke vist på tv.

Mannen som eier og driver WWE, Vince McMahon, likte visstnok ikke filmen. Det var ikke overraskende i grunn, for regissør Darren Aronofsky viser oss virkeligheten når karrieren er på hell og pengene er brukt opp. Kroppen sier stopp, men som alle veteraner sier i denne industrien. Lidenskapen, publikum er det som driver dem. Dette er deres hjem, og mange vil dø i ringen. Det er jo trist, men mange fribrytere bærer på mange demoner. De hadde alt av berømmelse og penger, men ofret vennskap og familie, og mange ble avhengig av rusmidler og smertestillende for å kunne gjøre jobben sin. Darren Aronofsky viser oss den mørke siden av fribryting, og det er ikke en morsom tur.

Jeg har ikke sett Brad Pitt i The Curious Case of Benjamin Button, men jeg tror Oscar for beste mannlige hovedrolle vil bli mellom Sean Penn, Brad Pitt, Frank Langella og Mickey Rourke. Min favoritt er Mickey Rourke, for jeg tror ærlig talt at Brad Pitt ikke har kapasitet eller riktig film til å slå Mickey Rourke. Mickey Rourke kunne ha vært en av de beste skuespillerne i verden, men han har aldri tatt skuespilleryrket alvorlig, og han hadde og kanskje fremdeles har, et dårlig rykte med at at han vanskelig å jobbe med Han medvirket kun i filmer når han trengte penger, så ødela han ansiktet sitt i boksing, kirurgene gjorde noen dårlige inngrep og filmtilbudene uteble. Så det er ingen som passet bedre enn Mickey Rourke til å spille en fribryter som har mistet alt og kroppen sier at nok er nok.

The Wrestler er veldig lik Requiem for a Dream. Begge filmene er realistiske, skitne, mørke og du vet at alt vil gå til helvete. Er man tungsinnet er ikke disse to filmene å anbefale, for de viser oss en virkelighet som er vanskelig å forestille seg for mange av oss. Man får lett sympati med Randy ‘The Ram’ Robinson, for vi blir kjent med ham når karrieren er på hell og han søker trøst hos en stripper som blir spilt av Marisa Tomei, som for andre år på rad viser sine nakne bryster. Det er dama som sikkert har fått nok av å aldri ha sentrale roller i dypere filmer. Frem med puppene, så kommer de mer sentrale rollene.

The Wrestler føles ut som dokumentar, for kameraet er ustøtt og vi ser stadig ryggen til Mickey Rourke. Dette gjør at filmen blir mer virkelighetsnær. Fribrytingen er ikke mye å skryte av. Kampene er få og korte, og det er ikke mye tekniske velkoreograferte kamper. Det som skjer bak kulissene er mer interessant. Noe som kunne ha vært interessant i nærmeste fremtid hadde vært hvis noen lagde en like gjennomført film som The Wrestler, men der vi fulgte en kommende stjerne som fikk kontrakt med det største fribryterforbundet. I virkeligheten skjer det mye rart i garderobene hos WWE. Mye politikk, primadonnaer, baksnakking, sjalusi og slåssing er en del av virkeligheten. Hadde vært morsomt hvis Darren Aronofsky kunne ha kommer med en såkalt prequel, noe som aldri vil skje.

Stemningen er som sagt veldig lik den vi finner i Requiem for a Dream. Mickey Rourke er en fantastisk skuespiller, og jeg håper han vinner en Oscar for denne rolletolkningen. Det er en sår og vond rolletolkning, og jeg tror Mickey Rourke kunne relatere til rollefiguren han spilte. The Wrestler har også en fantastisk bra slutt, en slutt jeg så for meg, og det betyr at Darren Aronofsky skjønner mentaliteten til en fribryter.

Til sist må jeg nevne favorittdialogen min i The Wrestler. Det er når Mickey Rourke og Marisa Tomei hyller rock-metalmusikken fra 80-tallet, og snakker dritt om musikken fra 90-tallet. Jeg kunne ikke ha vært mer enig. Musikken fra 90-tallet og dette tiåret er elendig og kjedelig. De gamle er fortsatt best!