I am the last guy in the world that you wanna fuck with.
James Caan er herlig brutal i Thief. Dette er en mann som ikke ønsker en hjelpende hånd fra andre, det han gjør, gjør han kun for sin egen del. Jo færre kokker, jo mindre søl er hans motto. Thief er en hard film der James Caan er i storform. Han er veldig lik Sonny i The Godfather, bare at han er mer kalkulert i Thief, og selv med et voldsomt temperament klarer han å holde hodet kaldt. Det er han mot resten av verden.
En merker godt at Michael Mann er regissør. Stilen og musikken lukter det Michael Mann av. Atmosfæren som blir skapt av filmmusikken og skuespillerne er så herlig å bevitne, dette er en type film som nesten ikke lages lenger. Jeg har begynt å bla bakover i filmbiblioteket. Spesielt 70 og 80-tallet har noen fantastiske filmer der handlingen er så enkel, men skuespillerne og regien er så god at en nesten får gåsehud når en ser på dagens filmer som bare blir tommere og som mangler egen identitet.
Det er mange ganger jeg spør meg selv om hvorfor jeg ser så mange filmer som jeg gjør når så mange skuffer. Filmer som Thief er svaret på hvorfor jeg elsker filmer. De siste 10 minuttene er helt fantastiske. Filmmusikken, James Caan og den alltid undervurderte og glemte Robert Prosky har noen intense og minnerike øyeblikk der man som seer blir målbundet.
Thief er en tøffing av en film der tiden aldri står stille og der menn er menn. Ikke la deg lure av den elendige tittelen, for dette er tøffe saker med en spennende handling og fantastisk regi av Michael Mann.
