Never interrupt me when I’m talking to myself.
Timecop var en film jeg likte svært godt når jeg var yngre, nå ble jeg sittende å riste på hodet. Filmen har fremdeles sin sjarm, og jeg elsker filmer som handler om tidsreiser.
Ron Silver er sjefen i Timecop. Han har ikke mye skjermtid, men han får mye ut av den lille tiden han får. Mannen var født til å spille drittsekk med sin kalde væremåte. Jean-Claude Van Damme ser forferdelig ut med en kvalmende hårsveis fra helvete. Det er en slags blanding av hockeysveis og rockabilly. En ting som alltid har irritert meg med Arnold Schwarzenegger og Jean-Claude Van Damme er den forbaskede aksenten. Hvorfor er det så vanskelig etter så mange år å ikke kunne snakke flytende engelsk? Petter Solberg er jo mye bedre, det sier jo sitt!
Timecop byr på litt skyting, tidsreiser og selvsagt en Jean-Claude Van Damme spagat. Faktisk tar han to spagater, eneste som mangler er den berømte ståpikken. Timecop fungerer helt greit som en underholdningsfilm, selv om jeg har blitt for kritisk i løpet av de siste årene etter å ha sett for mye film.
En ting jeg ikke klarer er den oppstykkede kampkoreografien som preger filmene til Jean-Claude Van Damme. Mannen var en dyktig kampsportutøver i sin glanstid, men på film virker han alltid stiv. Eneste filmen han virker noenlunde synkronisert er i Bloodsport, ellers blir det tunge spark og rask klipping.
En midt på treet film. Morsom de første gangene, så blir man eldre og mer gretten.
