I would have waited an eternity for this. It’s over, Prime.
Så kom spillefilmen av Transformers. I denne filmen dør veldig mange av de robotene vi ble kjent med i de to første sesongene. Man fant ut at nå dreper vi 60-70% av robotene fra de to første sesongene. Hvorfor? For da kunne man kunne lage nye roboter, og da må jo selvsagt ungene bruke sparepengene sine på nye roboter. Når jeg var liten, var det hardt å svelge at Optimus Prime ble drept, og jeg skjønte ikke hvorfor. Nå har jeg blitt eldre og klokere, og jeg skjønner nå at alt dreier seg om penger.
Forandringene er store i The Transformers: The Movie. Megatron blir forvandlet til den gale og mer sterke Galvatron. Så har vi Rodimus Prime aka Hot Road. Han blir den nye lederen til Autobots, selv om Optimus Prime valgte Ultra Magnus til den nye lederen.
The Transformers: The Movie starter veldig bra, og det er kul musikk til tider. Det er et problem med musikken, og det er at den aldri tar slutt. Her blir det pumpet ut låt etter låt, og noen av dem er ikke bra for å si det slik. Mange av låtene passer ikke i det hele tatt til scenene. Det er en fulltreffer her, og det er låten til Unicron. Den er genial.
Filmen starter som sagt bra, men klarer ikke å følge opp. Det blir for mye rot, noe som også gjenspeiler serien. Hva manusforfatter har røykt vet jeg ikke, men noe dårlig må det ha vært. For når Autobots havner på en planet der de blir forfulgt av en homoerotisk mc-bande, der alle ender opp med å danse og Grimlock får et kyss, da satt jeg med åpen munn og et stort spørsmålstegn over hodet mitt. Grimlock var jo en av mine største helter ved siden av ninjaer når jeg var liten. Hvorfor, hvorfor?
Var denne filmen nødvendig for serien? Nei! Skulle man først bytte roboter, kunne man fordelt det over noen episoder. Når Optimus Prime dør av noen skudd til brystet, etter all julingen han har fått gjennom alle tv-episodene, da blir det for dumt. Det gjelder hele starten, der robotene plutselig ikke tåler noe form for fysiske skader.
