Valutahandel.
Triple Tap kan minne meg om The Ghost Writer som jeg så for en liten stund siden. Triple Tap er en thriller som følger i fotsporene til Derek Yees forrige film, Overheard. Spekulanter er igjen hovedfokuset i Triple Tap, men denne gangen følger vi mest spekulanten som havner i trøbbel etter at han redder en politimann. Politiet blir vi aldri godt kjent med, akkurat der er Triple Tap svak. Filmen mangler veldig mye karakterdybde, det er mange kjente fjes her, men de er bare der, de får ingenting å jobbe med.
Louis Koo blir bare bedre og bedre som skuespiller. Han kler skurkeroller, han ser ut som en skurk, hans ansikt er ikke et ansikt som smelter hjerter, selv om jeg nok tar feil hvis man ser fra en kvinnes ståsted. Den første timen er spennende og interessant, hva foregår? Louis Koo trollbandt meg. Han er innesluttet og blir spist opp av demoner, jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke ham. Er det noe sannhet i det Daniel Wu har mistanke om?
Mange vil nok finne Triple Tap treg. Den starter forrykende med en kort stilistisk actionscene. Men Triple Tap er ikke en actionfilm, dette er en thriller som bygger opp historien og hendelser meget sakte. Sammen med The Ghost Writer er dette en film som tar oss tilbake en del tiår, filmer som tar ting med ro, fortelle en historie og legger sin lit til gode rolletolkninger. Man lager nesten ikke lenger denne type filmer. De fleste har ikke tålmodighet lenger, noe som bare er trist å tenke på.
Triple Tap er en spennende thriller som ser meget bra ut. Den visuelle stilen er stilren, Derek Yee kan dette med lekre kameraføringer og stilfulle bilder. Problemet med filmen er manglende karakterdybde og kvinner som atter en gang spiller annenfiolin og som aldri blir utnyttet, uansett hvor kjente de er. Der svikter Triple Tap.
