En politispaner får problemer når han ikke klarer å skille jobb fra privatliv.
Uro fikk som vanlig enormt mye mediaoppmerksomhet når den ble lansert på kino. Dette har blitt en vane når det kommer en ny norsk film. Uro starter bra, men så begynner helvete. Vi har en spaner som er totalt blottet for sunn fornuft, og man får ikke vondt av ham for fem øre. Jeg håpte hele tiden på at noen skulle ta ham av dage. Mannen roter til hele livet sitt, og hvorfor gjør han det? Jo, han får etter hvert vite at han ligner på sin avdøde far som endte opp med å ta sitt eget liv. Da burde mannen lære, men neida, han skal straffe seg selv og redde råtne mennesker.
Det er ingenting som fungerer i filmen. Kjærlighetshistorien fungerer ikke da man ikke får sympati for noen av rollefigurene i filmen. Jeg hater filmer der de må legge inn kjærlighetsscener og man får ingenting ut av det. I denne filmen så dreper de langtekkelige kjærlighetsscenene mye av tempoet i filmen, og det blir bare latterlig å se på.
Så får jeg avslutte med hovedrolleinnehaveren Nicolai Cleve Broch. Mannen er en ufattelig dårlig skuespiller, og her beviser han det til gangs. Mannen er ikke troverdig, og gråtescenen på slutten ga meg en skikkelig latterkule. Jeg vet ikke hva han forsøkte å blåse ut, men det satt i hvert fall godt fast. Og så får vi servert en avslutning som er også noe av det dummeste jeg har sett. Hei, jeg ofrer 5 år av mitt liv for en billig og dum hore, og så kan jeg straffe meg selv for å ha hatt en far som var akkurat slik jeg var!
Dum film? Det kan du banne på at den er!
